Ambulansen akselererte ut av garasjen ved Orkla sjukehus.
Den passerte skinnegangen til en museumsjernbane der det gikk tog så sjelden at
ingen bilister husket å se seg for, svingte nitti grader til høyre og krenget
som en skute i storm gjennom rundkjøring nummer en.
Rundkjøring nummer to fulgte umiddelbart. Ambulansen truet
igjen med å velte, først til styrbord, så til babord. Deretter ventet en nitti
graders sving til venstre inn mot Bårdsborg slott.
Kjøreturen tok femti sekunder. På denne tiden passerte
livredderne et monument over politisk likegyldighet. Dette var visstnok sentrum
i Orkla by; kaotiske rundkjøringer, svære parkeringsplasser, delvis tomme
forretningsbygg og et Statens Hus så stygt at noen døpte det om til Satans Hus.
Orklas drosjesentral holdt til i en brakkelignende
konstruksjon, kiosken ved rutebilstasjonen sto tom etter enda en konkurs på
grunn av konkurransen fra Kiwi og midt i et boligstrøk lå basen til en av
bygdas største entreprenører.
En maskinstasjon og et dekkverksted dannet innfallsporten
til Orkla by. Utrangerte gravemaskiner, blafrende presenninger og en haug
matjord ønsket velkommen på Fransulykkja. Ingen spaserte her frivillig, eller møtte andre mennesker
til en hyggelig prat. Her kjørte du bil – fort inn og fort ut som en tyv i natten.
Orkla kommune hadde
utropt seg selv til pioner innen miljø. Men selv Venstre, anført av
veteranen Arne Grønoset, førte en fast politikk for økt bilisme. Grønoset og
kumpanene hans ville spre sentrum i stedet for å samle det ut fra en slags
rettferdighetsbetraktning rotfestet i striden rundt kommunesammenslåinga i
1963. Bussen var mange ganger dyrere her enn i nabokommunene. I det gamle
sentrum av Orkla by fantes verken leskur eller parkeringsplasser for pendlere
som ville veksle fra bil til buss.
Parken ved Bårdsborg Slott hvilte som en godt skjult oase
i Orklas ørken av betong og store flater asfalt. En pumpende strøm av
privatbiler sirkulerte mellom varehusene. Miljøkommunen Orkla pøste CO2
ut i atmosfæren.
Regimet i Orkla kommune syntes dette var helt greit. De
lot investorer plassere butikkene sine der de tjente mest penger på kort tid,
og lot folk utenfor Orkla by parkere akkurat der de ville. Innbyggerne skulle
jo uansett bare handle og kjøre hjem igjen for å se TV. Sosialt liv kan man
utøve i Rotary, på dugnad, i skogen eller i Trondheim.
Regimet besto først og fremst av fem modne menn:
Ordfører Munkholm. Varaordfører Oddvar Bong. Bongs høyre hånd Rasmus Skålholm. Arne
Grønoset. Iver K. Gjengangås. Fem menn ga de rike fritt spillerom i Orkla
kommune. Her rådet den sterkestes rett. ”Ta hele bygda i bruk!”, sa de – og
forsømte en hver anledning til å skape et sentrum som kunne holde bygda i live.
De fem gikk alltid i takt. De var Passgjengerne blant
Gjengangerne.
Nå hadde forskere og studenter fått øyene opp for
resultatet av en politikk som satt fast i fortida. Munkholm var stolt av
kommunen sin, men det var alltid industrien han viste fram. De mindre
vellykkede sidene greide ordføreren effektivt å fortrenge eller snakke vekk som
en utvikling utenfor politikernes herredømme.
Munkholm mislikte forskningsmiljøenes gryende interesse
for oppløsningen av Orkla by. Området ambulansen nå passerte var allerede gjenstand
for to forskningsprosjekter ved NTNUs institutt for byforming. "Markedsliberalisme og politisk styring – fragmentering av et bysentrum”, lød
tittelen på den ene analysen. ”Globalt miljø som agenda i lokal politikk –
idealer og realiteter”, het den andre.
Den første kunne ha hett: ”Hva skjer med et tettsted når
politikerne sitter på ræva og lar de rikeste gjøre som de vil?”, tenkte
ambulansesjåføren. Og den andre kunne de ha kalt ”Grønne hyklere og løgnere”.
Han hadde bestemt seg for å stemme på den nye Småbylista
Orkla. Den lovte å gi handlegata aktiv hjelp for å skape møtesteder og redde
byens sjel. Nettopp: Byens sjel.
Nå var det med ett han og kollegene som skulle redde
Småbylistas leder. Arja Tjelflott lå fortsatt rett ut på parketten under hodet
av en gnu. Elleve par politikerøyne stirret på henne.
Følget fra ambulansetjenesten styrtet gjennom lobbyen på
vei inn til pasienten. I lobbyen satt 28 mennesker. De dannet den eneste
gruppen gjester ved siden av politikerne på et påskestengt hotell. De 28
representerte flere idrettslag; Snorkmo/NOI, Fjeldmanden, Orkla IL, Orkla
klatreklubb og Orkla Fotballklubb. De spiste sjokolade uten at det syntes å
løse opp alvorstunge ansikter.
Thor Atle Johnson, tidligere ligningssjef kjent for sin
klappjakt på bønder mistenkt for å selge svarte slaktegriser, svart ved, svarte
ripsbær og svarte hyttetomter, ledet forsamlingen.
”Nøtter!”, gjentok Berit Solum da ambulansepersonellet
ramlet inn døren.
”Velkommen”, sa ordfører Munkholm, og tok enda et skritt inn i det ultimate mareritt.
Del 4: Et hemmelig våpen
Publisert 17.04.2011 | 
