Politietterforsker Gunn Helen Lindells mobiltelefon vibrerte
intenst.
”Du må komme med en gang. De har drept Arja Tjelflott!”. En ungpikestemme hylte budskapet inn i røret
før Lindell rakk å presentere seg. Etterforskeren kastet seg i bilen. Hun passerte
maskinstasjonen, haugen med matjord, de blafrende presenningene og to
rundkjøringer på den korte turen ned fra hjemmet i Huffsbakkan.
Minutter senere hadde Lindell resolutt stengt alle
ytterdører på Bårdsborg Slott. De mistenkte måtte pent bli der de var.
Lindell var selv innvalgt på Upolitisk Bygdeliste Uten
Fastlagt Politikk (UBUFP), men forlot nå politikken. Avtroppende helse- og
sosialsjef Jørgen Yttergård fra Rotary og Snorkmo erstattet henne der oppe på
kumulert plass. Politietterforskeren betraktet persongalleriet. Her var det mye
kjentfolk.
Hun delte dem i tre grupper. Politikerne forble i
middagssalongen. De 28 fra idrettslagene stengte hun inne i Jagtbaren. To
kokker og to unge servitører fra Ungdomsrådet fikk plass på et tilstøtende rom.
”Bli hvor dere er! Alle skal avhøres. Etter hvert kommer det
forsterkninger fra Trondheim”, varslet Gunn Helen Lindell.
”Nei, vet du hva! Her sitter vi for å utvikle samarbeidet
innen idretten i Orkla kommune, og så behandler du oss slik. Jeg er sint og
frustrert. Dette er en sak for konfliktrådet”, protesterte den nyvalgte lederen
i idrettsrådet – Thor Atle Johnson - og så seg ivrig om etter verbal støtte.
Den uteble.
”Du har å gjøre som jeg sier”, parerte Lindell.
Johnson var inne i varmen igjen i øvre deler av kommunen.
Han viet nå pensjonisttilværelsen til frivillig arbeid. Bønder og andre
næringsdrivende satte en strek over det som skjedde for 25 år siden.
Da hadde politisk dyprøde Johnsons inntreden som
ligningssjef markert et dramatisk tidsskille i bygda. Han spurte og grov som en inspecteur Poirot:
”Gikk egentlig all den malinga til fjøset, eller var det hytta på Hitra som
fikk et strøk med skattefradrag? Og hva med den svære vedstabelen som brått
forsvant nede ved veien? Eget forbruk, liksom? Jaha. Hvor mange vedovner har du,
da?”.
Ikke en gang fôret til travhestene var det mulig å trekke
fra på skatten lenger. ”Kvålsjår-rauva springer sikkert fort, men den bidrar
ikke til matproduksjon,” fastslo skattejegeren. Ergo; null fradrag og baksmell
på skatten. De gode tidene var over. Fellesskapet stakk av med pengene tiltenkt
kistebunnen.
Men det var den gang. Nå hersket vanligvis fryd og gammen i
Orklas øvre strøk. Stemningen var litt mer trykket blant de folkevalgte i
middagssalongen denne kvelden.
Gunn Helen Lindell skaffet seg et raskt overblikk over
situasjonen. Ordfører Gunnar Munkholm svettet kraftig i pannen. Oddvar Bong
satt og jobbet med en kalkulator. Jørgen Yttergård lot til å snakke med det
avsagde hodet til en gnu. Iver Gjengangli fra KrF pratet tilsynelatende med
noen enda lenger oppe. FrP-Larson fra Nord-Norge uttrykte en serie gloser med
saltsmak i som Gjengangli neppe likte å høre. Høires Joar Syrstadbakk studerte
et kranium på veggen. ”Utrolig hva minister Thames rakk å drepe i tillegg til
alt annet han holdt på med”, filosoferte Syrstadbakk imponert.
Arne Grønoset fra Venstre begynte å bli synlig irritert.
”Dette er da ikke noe å irritere seg over”, sukket Johan
Sølvberg.
”Jeg er ikke irritert!” ropte Grønoset.
Alle disse mistenkte var mer enn hva en enslig etterforsker
kunne håndtere. Men Gunn Helen Lindell hadde to fordeler. For det første; de
fleste kjente henne personlig og ville trolig adlyde av ren høflighet. Den andre
fordelen lå i håndvesken, og den var langt viktigere.
Hun ga den semskede vesken et kjærlig klaps: ”Et hemmelig
våpen. Endelig skal jeg få prøve det ut. Denne saken er oppklart i kveld”,
tenkte Lindell selvsikkert, og et svakt smil kruset leppene hennes.
Hun stirret på ordfører Munkholm, som besvarte blikket og
lot til å ta enda et prøvende skritt mot undergangen.
Så skiftet Lindell fokus:
”Grønoset! Arne Grønoset til avhør”, sa hun bestemt.
Del 5: Sannhetens sitronvann.
Publisert 17.04.2011 | 
