Hei
I dag ska vi uti Moan igjen. Bestandig godt det.
 Vi ska treff han Erik Prestmo. Prestmoen e en mann som itj akkurat e kjent for å brenn inn med meningan sin. Kolles musikk like han tru?
1. Ka e favorittplata di "of all times" Erik ?
Au, au au au! Ka ha æ rota mæ borti no?
Favorittplat? EI lita låt? Næiiiii det bli vanskelig, det va så my bra, så my som skjedd i ei tid da musikk va nå uforanderlig, likæns fra generasjon te generasjon….
Bluesælsker e æ, og det bli æ te æ daue, men favorittlåt?
Må vel bli "She loves you" med the Beatles det, allikevæl.
 2. Ka e det som e så enormt med akkurat den plata?
Jo no ska du hør: det herre va i 1963. Det va et jævlig år, det va jævlige tider, for dæm som hadd litt å tænk med. Kort tid i forveien Cuba-krise, da vart vi næsten sprengt te hælvete aill sammen. Her i landet vesst vi nesten itj om det før etterpå, men det va mang som va skræmt inn te beinet. Nedi syd-øst Asia vart det tydligar og tydligar at de bar mot krig, med russera på ei si og amerikanera på deinn anner, det koinn bli Cuba all over på nytt, men itj KALD krig.
Så vart'n Kennedy skutt - uoppklart dein dag i dag, mang meine det var LB Johnson sjøl som sto bak, atter en gang kjika kjærringan forskræmt på kvarainner i svengen nedpå gamle Orkanger Samvirkelag, storkrigen hamra på kvar ænkelt dør, liksom.
Vi trong aill sammen et lysponkt, et STORT lysponkt i hverdagen.
Og inn på scenen storma John, Paul, George og Ringo (ikke tilfeldig rekkefølge!!!), sjølve urkilden av optimisme, uskyldig spøk og skarpe svar på domskapen fra gamlingan som bærre hadd krig og jævelskap på spiselista.
I ei forjævlig tid, var Beatles sjølve optimismen, og det mæst optimistiske fra første takt, første tone, det VAR "She loves You".
3. Utgivelsesår?
1963
4. E det en spesiell låt som peke sæ ut?
Nå va jo det hær en SINGEL da PP, 45 rpm, du har kanskje itj vært borti sånne du? (joda, æ har kjelleren foill, red anm J)
5. Ellers da, ka høre du på for tia?
Har vorte altetende når det gjeld musikk, sjøl om det e og bli bluesen som får opp stemningen her i gårn. Æ like Rybak'en, åsså like Eminem pga TEKSTAN! (sønn ha frælst me, det e jævlig my god BLUES i de tekstan der), kjærringa ha lært mæ å lik italienske tenora, det høres forresten nesten ut som en risiko-sport når de karan sætt i gang for fullt, uvilkårlig ser æ ætter legeteam og hjertestarter når de høgast tonan runge ut….
Når æ va ønger hata æ køntry, det gjør itj æ længer, æ ha diagnostisert DET te å vær et inngrodd hat te køntry-fantasten i NRK, Lønn-Arnesen som ødela og feiltolka og feilforklart musikkformen uimotsagt i rikskanal'n i over 20 år. Vi kainn sei hate VL-A men ælske Willie Nelson, æ samle på forkjellige versjona av "Crazy" og sætt en knapp på Willie sjøl, med kun akustisk, beste versjon æ ha hørt av akkurat deinn va på direkten i NRK, når gamle Willie var her for 15 år sida, og dro "Crazy" alein i en heis, berre med gammel-gitarn sin. Stort!
6. Ka e den desidert verste låta du veit om?
Værste låta? Nei det bli vanskelig. Musikk handle om følelsa, de fleste menneska går gjennom aill mulig slags følelsa bærre på ei lita uke, derfor like du nå i dag som du ikke likt i går……..
Før i tida va det verste æ vesst, absolutt alt Vidar Lønn-Arnesen spelt på radio, ja bærre han åpna kjæften gikk æ i kringvern.
Sånn e det itj længer - ja æ mislike fremdeles frimurarn Lønn-Arnesen sterkt, som hadd en AGENDA med virksomheten sin i NRK, men musikken hainnes?
Han hadd like lite peiling på C&W som på alt ainna, så det e skrinlagt.
Høre te og med på Lønn-Arnesens store favoritt Jim Reeves, og sætt pris på frasering og god synkopereing, V-L eat your heart out!
7. Eventuelt (det værra sæ musikk eller nå anna for den del):
No vart det merkelig nok lite om musikkformen som står hjertet nærmest : Bluesen!
Bluesen kainn brukes te ailltt! Mang tru at blues det e nå du spelle når du sett å deppe - dæm ha itj skjønt NÅ!
Blues det e glede! Det e livsmot. Det e å gi faaen i motbør, spøtt i nævvan, reis sæ å gå på igjen, samme faen kor dårlig oddsen e!
Blues e RÅ livskraft, det er de sarteste kjærlighetstonan, og det 100% reint HAT mot dæm som itj vil forander sæ.
Æ oppdaga bluesen med the Rolling Stones, men æ lidd av sjukdommen : æ læst ka som sto på platecoveran, og der så æ mystiske navn, navnan på dem som hadd SKREVVE visan Stones gjor verdensberømt, mens dem som hadd LAGA musikken fortsatt va ukjent.
Så æ gjekk te kildan æ og fainn ei ælv som ailler rinn tom! Der lært æ å kjenn Sonne Terry & Brownie McGhee, John Lee Hooker, Muddy Waters, Big Bill Broonzy - alle de som var med FØR rocken, ja du kan si dæm satt ved siden av fødselsenga og hjalp barnet fram…..
Det va itj ænkelt å finn ut av det herre, det var førri Staveli laga plateforretning, førri Kvarsnes begynte å sæll plata, og LÆÆÆÆÆNGE før Bernie var født.
Staveli jobba vel for Samvirkelaget og plateutsalget va i ST-gården, dvs det va TV-salg som va hovedsaken……..
Blues fantes itj i butikken, der va det Beatles, Stones, Mott the Hoople og drøssevis av dansebandplater, te og med rektor'n på Ungdomsskolen kunne sjåast på LP-cover med låta av varierende kvalitet!
Men jeg fant fram, og noen av de platene og kasettene som jeg etter hvert fant helt tilfeldig over hele landet har jeg den dag i dag.
Jeg fant fram til LEADBELLY, som er noe av sjølve urkraften i amerikansk blues og folk, og jeg fant en for lengst avdød amerikansk bluesartist J.B. Lenoir, et mysterium, bluesens første politiske låtskriver, ble forbudt allrede under Koreakrigen i amerikansk radio!
Det tok meg mer enn 20 år å finne plater av JB. I dag er vi en liten klan entusiaster som holder JB's minne høyt, en gudbenådet låtskriver, en artist med en særegen stemme, og en menneskeskjebne…. Jeg er glad over å ha funnet folk - også verdenskjente artister - som ser JB på samme måte som meg…… Leit fram og hør på "Korea Blues" og tænk ætter kolles tid deinn vart skrevve, Obama kan gå å pakk på sæ kaillgraut!
Takk for bidraget Erik!
PPP
Publisert 15.01.2010 | 
