Eks-ordfører og pensjonert hotelldirektør Gunnar H. Lysholm gikk for å
være en avslappet type, men synet av skikkelsen inne i herregårdens
bibliotek sendte ham rett i bøkeparketten. Ordfører Bang satt
tilbakelent i en skinnstol under det utstoppede snutepartiet til et
neshorn felt av minister Thams. Ut av Bangs hode stakk et skaft.
«Samme skjebne som Asphjell», rakk Lysholm å tenke før sikringen gikk.
 En time tidligere hadde lensmann Haugan sporet opp paviljongaktivist Tormod Slupphaug fra Ap. Slupphaug slurpet kaffe latte på Tapasen, i all stillhet. Politikeren avviste enhver befatning med drapet på Arne Asphjell, og hevdet at han dro rett fra den demonterte paviljongen til besøk ved Helsetunet, der han steppet inn som assistent for en kveld. Ansatte kunne gi ham alibi. «Nesten, i hvert fall», tenkte Haugan, for det fantes nok et aldri så lite tidsvindu her. Og er de ansatte troverdige?
Men mord nummer to kunne han uansett ikke stå bak. Da Bang trakk sitt siste sukk under neshornet, pratet altså Slupphaug med lensmann Haugan, som nå kastet seg i bilen etter at alarmen gikk ved Bårdshaug Herregård: «Drap på ordføreren, samme metode som sist!»
ST-journalist Jorunn Nesbø lå rett foran Haugan opp Orkdalsveien. Til lensmannens fortvilelse svingte hun inn og parkerte ved hotellet. «Henne nå igjen», stønnet politietterforskeren før han så Nesbø marsjere mot hotellresepsjonen i nybygget – pussig nok vekk fra åstedet i den historiske delen av hotellet.
Nesbø hadde teft for nyheter. Hun forsto at drapet på Asphjell ville gjøre Thamspaviljongen og byggverkets historie til hett stoff både i Norge og i utlandet. «Paviljongen og drapet må henge sammen. «A world story», tenkte Jorunn Nesbø. Derfor hadde hun sporenstreks kastet seg ut i det store internettet på jakt etter alle detaljer om det underlige byggverket; om Christian Thams, Strandheim Brug, tømrerne, treskjærerne, overfarten til USA og verdensutstillingen i gangsterhovedstaden Chicago.
I rasende fart leste Jorunn Nesbø seg opp på den videre historien om hvordan styrtrike amerikanere la sin elsk på den mystiske, kirkelignende konstruksjonen fra Orkanger med dens akantusranker, gapende dragehoder og konger og dronninger som stirret stumt på de besøkende. «Fascinerende», tenkte Nesbø idet hun fulgte ferdighuset fra Strandheim Brug videre fra verdensutstillingen i Chicago til bredden av Lake Geneva, Wisconsin, der de mest velbeslåtte av de velstående bygde sommerslott ved strendene, drakk champagne og spilte tennis. Første eier, Cornelius Billing, avlet rasehester her. Billing nøt jevnlig synet av sin nyervervede stavkirke fra dekket på en dampdrevet, 65-fots yacht ute på sjøen.
William Wrigley jr. – ufattelig rik på tyggegummi – kjøpte deretter eiendommen og paviljongen. «Kan det bli mer amerikansk», tenkte Nesbø da hun leste at chewing gum-Wrigley tok bygget i bruk som privat kino. Hundre år senere tygger folk fortsatt Wrigley, men Wrigley selv døde naturligvis til slutt. Da endte stavkirkekopien som hovedattraksjon ved utendørsmuseet Little Norway, det amerikanske Maihaugen. Og nå, 123 år etter overfarten til USA, er paviljongen altså kommet hjem igjen til Orkanger. «For en story!», hvisket Jorunn Nesbø, og siktet til mer enn paviljongens omflakkende tilværelse. For ut av blogger og ut av bloggrelaterte e-poster som hun med letthet hacket seg inn på i iveren etter dypere innsikt, trådte noe mer fram. Nesbø skimtet omrisset av selve motivet for den forbrytelsen som rystet Orkanger. Hun ante konturene av en forklaring, hun kunne øyne den skyldige, morderen, vedkommende som plantet treskjærerens huggjern i skallen på Arne Asphjell. Sporene lå på nettet.
Men helt sikker kunne Nesbø ikke være, så hun tok en beslutning, startet bilen og bestemte seg for å avklare dette gjennom et konfronterende intervju. Derfor marsjerte ST-journalist Jorunn Nesbø inn i resepsjonen, intetanende om at lensmann Haugan løp like bak henne i retning åstedet for et mord nummer to - under hodet til et neshorn. Nesbø fikk romnummer, banket på 204, og mens hjertet hamret som ei slegge i brystet så hun døra gå langsomt opp. På nattbordet bak gjesten lå et verktøybelte med to tomme lommer. På senga hvilte hodene til 17 par konger og dronninger skåret i tre. En kraftig neve grep Nesbø om nakken, rykket til, og så smalt døra igjen bak henne.
Les hele historien i sammenheng. Del 6, siste del, mandag
Publisert 27.03.2016 | 
