ST-journalist Jorunn Nesbø innså fadesen i samme øyeblikk som døra til
rom 204 slo igjen bak henne. Saken var oppklart, men livet tok slutt. En
stor mann holdt én neve om nakken hennes og den andre over munnen.
Les historien fra starten, del 1-6
«Rop om hjelp, og du dør her og nå!», smalt det fra gjesten ved Bårdshaug Herregård. Aksenten lød amerikansk.
«Så det var du, Mike Olsson», tenkte Jorunn Nesbø, «den historieinteresserte amerikaneren som deltok på omvisning hos Arne Asphjell.»
Alt stemte med Nesbøs mer eller mindre lovlige undersøkelser på nett. Det eksisterte en historie bak den offisielle historien om Thamspaviljongen, en serie hendelser som ingen hadde noe motiv for å markedsføre, men som derimot kunne danne et motiv for tyveri og i verste fall drap: En giftig cocktail av gamle legender, overtro, frykt og hat.
«Hvorfor?», klarte Jorunn Nesbø å presse fram, dels for å vinne tid, dels av nysgjerrighet. Mike Olsson nølte, så sa han:
«OK, why not? Du skal få den korte versjonen før du dør. Drapet på Asphjell var egentlig et uhell. He was a stubborn man. Ordføreren visste too much, sånn som du. Jeg lokket ham inn på biblioteket med løfte om en pengegave til paviljongen. Big Bang, you know, funny name, haha. Lappen med King Leopold skulle sende politiet feil vei. It did.»
«Kong Leopold? Ordføreren?» mumlet Jorunn Nesbø bak den klamme neven til Olsson, uvitende både om den gåtefulle lappen i Asphjells brystlomme og om drap nummer to, som nå rystet lensmann Haugan innerst i sjelen der han sto foran liket av Bang i biblioteket ved Bårdshaug Herregård.
Tiden rant ut for Jorunn Nesbø. Drap nummer tre rykket nærmere for hvert sekund, men det ante ikke lensmannen. Han nappet til seg ordførerens Iphone, åpnet den med tommelen til avdøde og begynte å lese av logg og meldinger.
Samtidig, på rom 204, fylte Mike Olsson hullene i den historien Jorunn Nesbø fant bruddstykker av i blogger og e-poster på nettet: Olssons oldefar arbeidet som tømrer på Strandheim Brug. Han var en av mange som ble med fra Orkanger til Amerika for å montere Norges stolthet ved verdensutstillingen i 1893. Olsen (senere Olsson) bosatte seg «over there». Innvandreren deltok i demonteringen i millionbyen Chicago, og fulgte toget med bygningselementene fordelt på åtte godsvogner nordover til fasjonable Lake Geneva i nabostaten Wisconsin. Der satte Olsson og arbeidslaget hans sammen «Norway Building» på nytt. 
Postkort med Thamspaviljongen da den sto ved Lake Geneva, det storslåtte sommerstedet til tyggegummikongen Wrigley.
En gang var dette indianernes land. Da paviljongen fra Orkanger gjenoppsto ved bredden av Lake Geneva hadde urbefolkningen sør for de store sjøene lidt lenge under europeernes ekspansjonstrang. Oldefar Olsson ble kjent med en gammel Potawatomi, en mann av det lokale indianerfolket som ifølge legenden en gang eide den hellige ild.  Tidene har forandret seg. For å kunne overleve økonomisk gir myndighetene nå Potawatomiene rett til å drive kasino (bildet) i Milwaukee. For 123 år siden var reservater eneste vern mot innvandrernes overmakt. Paviljongen fra Orkanger imponerte den gamle indianeren fra reservatet, men de utskårne hodene av konger og dronninger skremte ham.
«Du må grave ned hodene på det hellige stedet sør for Ho-Chunk. Høvdinger skal hvile i fred. Forbannelse følger med kopier av høvdinger», skal Potawatomien ha gjentatt gang på gang. Oldefar Olsson fortsatte ubekymret å stelle med paviljongen og pusse på de utskårne hodene på oppdrag fra den rike eieren.
«De sa at oldefar flirte av advarselen, men han fortalte historien om indianeren til bestefar da han var gutt. Oldefar falt ned fra taket på paviljongen og døde under arbeid med å skiftet spon. En annen arbeider hengte seg fra en takbjelke. Ingen tenkte vel at Potawatomien var sannspådd for det. Anyway; bestefar sto uten forsørger. Han stjal to av kongehodene og dro til New York for å selge dem og finne jobb», sa Olsson, grepet av sin egen familiehistorie.
«Bestefar Olsson got no work, men solgte heller ikke hodene», fortsatte Mike Olsson. Olssons «grandpa» endte sine dager i et skur i beryktede Ørkenen Sur i Brooklyn, de norske uteliggernes slum, der folk døde som fluer av tresprit og elendighet. Desperate nordmenn satt på denne tiden ved foten av skyskraperne som strakte seg mot himmelen og ventet på at noen skulle falle ned. Hver dødsulykke ga nytt håp til andre om jobb og overlevelse.
«Bestefar fikk en sønn før trespriten i Ørkenen Sur drepte ham. Det eneste han etterlot seg til sønnen, min far, var de to kongehodene. Far beholdt dem som et minne om en far han selv knapt kjente. Jeg husker far satt og hånlo av historien om indianerens advarsel. Well, neste dag ble han overkjørt av et tog. Hit by a train, you see?», gjentok Mike Olsson på engelsk, og tilføyde: «Min mor var gravid og døde like etter i barselseng.»
Olsson fortsatte:
«Siden har indianeren kommet til meg, først om natten, senere også om dagene. Han snakker om hodene hele tiden. Jeg leste at «Norway Building» var flyttet vestover til Little Norway. Made a visit there og og la igjen det stjålne hodeparet uten å fortelle noe. Håpet å få fred, you know. Peace.»
Mike Olsson trakk et huggjern ut av verktøybeltet og rettet det mot strupen til Jorunn Nesbø. Gråtkvalt presset hun fram et nytt spørsmål:
«Men, men…hvorfor kom du til Orkanger og tok kongehodene?»
«Fordi indianeren ber meg grave dem ned. «Bury the heads», sier han hele tiden, «bury the heads, bury the heads». Han er i hodet mitt. Legene ga meg en diagnose, schizo something. Medisinene virker ikke, men jeg blir frisk av å gjøre som indianeren sier. Det vil rette opp urett begått av den hvite mann. Asphjell ville ikke selge de 34 hodene. Jeg ble forbannet. Verktøyet lå der, så jeg stakk ham. Nå er det din tur.»
I biblioteket bladde lensmann Haugan fort gjennom telefonloggen til ordfører Bang. «Amerikaneren…» sto det i en fersk SMS-kladd. Fem sekunder gikk, så traff vissheten ham som et elektrisk støt. Selvsagt; amerikaner på omvisning hos Asphjell. Bosatt på Bårdshaug Herregård. Bang bedt av noen om å komme til herregården. Funnet drept i bilbioteket. Og...nå er Jorunn Nesbø på hotellet!»
Haugan styrtet til resepsjonen og rasket med seg en universalnøkkel på halv volley. En overrumplet Mike Olsson så lensmannen stå bred og blond i døråpningen. Jorunn Nesbø vred seg ut av jerngrepet, huggjernet falt i gulvet og et par håndjern klappet sammen.
34 konger og dronninger, skåret i tre for 124 år siden, stirret taust på opptrinnet. «Bury the heads», sa Mike Olsson.
 Nede i ST-gården satte journalist Catharina Morken punktum for denne historien, STs påskekrim i 2017. «OK plot», tenkte hun. «Smart, kvinnelig journalist blant alle mannfolkene. Christian Thams knytter vesle Orkanger i et av Europas fattigste land til begivenheter og mektige mennesker ute i den store verden, og det er jo sant. Bra tema nå når Thamspaviljongen har kommet hjem. He-he, blir interessant å høre hva de drepte synes.»
Så banket det på døra hennes. To blide herrer møtte som avtalt for å fortelle ST om planene for åpningsseremonien ved den hjemvendte paviljongen - fastsatt til juni 2017.
«Alt er på plass, tomta et klarert. Her er programmet», smilte ordfører Oddbjørn Bang.
«Ingen problemer?» spurte Catharina Morken lattermildt med sin egen krimhistorie i bakhodet.
«Neida...jo, forresten», svarte Arne Asphjell. «To av kongehodene er søkk vekk.»
Publisert 28.03.2016 |
