Det totale mørke omsluttet lensmann Haugan, liket av Arne Asphjell og dragehodene fra den demonterte Thamspaviljongen. Haugan hørte subbende skritt
krysse betonggulvet. Øynene prøvde å tilpasse seg svarte natta.
«Venn eller fiende?» tenkte lensmannen instinktivt. «Angrep eller forsvar? Er morderen fortsatt i lokalet? Går  en gal mann løs her på Orkanger?»
Politietterforskeren sto ubevæpnet foran et lik med huggjern i hodet og ønsket seg sterkt tilbake til Old Trafford og fotballkamp (bildet).
Noen hadde slått av lyset. Vedkommende kom nærmere. Haugan trakk pusten og lot det stå til, vel vitende om at en mulig angriper nå visste hvor han skulle sette inn støtet:
«Hvem der?» brølte Haugan med en røst så myndig som det var mulig å oppdrive.
«Det er meg», svarte en skarp kvinnestemme. «Jorunn Nesbø. Journalisten. Jeg må ha dultet borti hovedbryteren. Hvor slår du på lyset?»
«Dette er et åsted. Du må ut!», svarte Haugan.
«Jeg vet det. Det var jeg som ringte politiet. Tenkte bare å ta et nytt bilde.»
Lensmann Haugan sukket tungt. Han skimtet konturene av Nesbøs skikkelse og veggen med brytere: «Ikke henne igjen!» gryntet han og slo på lyset. Jovisst var det henne. Jorunn Nesbø, krimforfatterens datter, fersk journalist i avisa ST, intens, nesten plagsomt pågående, men åpenbart oppvakt. Det måtte han erkjenne. Hun stilte gode spørsmål og tok aldri svada for et svar.
«Ærlig talt, du kan forurense åstedet, og du kan ikke ta bilde av en død mann med et huggjern plantet i pannen. Tenk om redaktør Morken skulle finne på å trykke det!»
«Slapp av, jeg skal ikke fotografere Asphjell. Ville bare dobbeltsjekke at hodene er borte, at det stemmer sånn som det så ut.»
«Hodene?»
«Ja, de utskårne hodene av 34 norske konger og dronninger, vet du. 17 par som forestiller herskerne her i landet helt fra gammelt av. Asphjell var oppskaket, han fant dem ikke. Alt var borte, sa han, en av de viktigste severdighetene i Thamspaviljongen. Han fortalte det på telefonen rett etter omvisningen.»
«Omvisning?»
«Yes, sir. Omvisningen med politikerne, forretningsfolkene, de amerikanske turistene og flyktningene. Det var minst 20 stykker her. Jeg stakk innom igjen etterpå for å ta bilde av Asphjell som lette etter hodene. Da sto det noe ut av hodet på ham selv. Og så ringte jeg 112.» «Så det var sånn det hang sammen», tenkte Haugan, og det slo ham at her kunne flere med drapsmotiv ha vært innom for bare en drøy time siden. Hvis ikke handlingen var et uhell utløst i affekt, da – men i så fall for hva? Krangel om tyveri av utskjærte kongehoder, 34 ekte treskaller? Jorunn Nesbø var trolig den siste som så Asphjell i live utenom drapsmannen, med mindre drapsmannen var en…kvinne. Nesbø selv? Og der forsvant hun ut døra.
Haugan knuget papirlappen fra Asphjells brystlomme. «Greetings from King Leopold II», sto det. En hodeskalle med kongekrone prydet hilsenen. Del 3 fredag.
Les sammenhengende fra starten.
Publisert 24.03.2016 |
