 Mandag fikk romanen "Orkanger" glimrende kritikk i Adressa. Tirsdag ble boka lansert på Notabene, OTI - like ved grasmattene der forfatteren trådte sine barne- og fotballsko. Johan Mjønes (34) fra Orkanger/Evjen skriver seg inn i norsk skjønnlitteratur med ekspressfart. Etter en sterk debut i fjor følger han kjapt opp med roman nummer to.
Når noen sier "Orkanger" sier hjernen til Mjønes "hjem. Han flyttet ut som 20-åring, men tenker fortsatt på mulighetene i Idrettsparken.
Nedenfor svarer Johan Mjønes på spørsmål om Orkanger og "Orkanger".
Johan Mjønes debuterte på Aschehoug med "Terminalhastighet" i fjor. Adresseavisens anmeldere rangerte boka som nummer åtte blant alle norske romaner som kom ut i 2009 - målt i kvalitet.
Den nye "Orkanger" ser ut til å få minst like god mottakelse. Inntrykk fra oppveksten i Orkdal har påvirket begge historiene. Orkangervel.no stiller Johan Mjønes ni spørsmål.
Here goes, som det heter på godt norsk:
1. Hva er ditt sterkeste barndomsminne fra Orkanger?
Vanskelig å nevne ett barndomsminne som stikker seg ut. Det blir mer en mosaikk. Og jeg legger merke til at de fleste på sett og vis dreier seg om fotball. Det virker som om dagene bare gikk med til fotball. Særlig husker jeg sommeren 1986. Jeg var ti år og dette var det første fotball-VM jeg fikk ordentlig med meg. Vi samlet klistremerker, så kampene, og vi var spillerne på løkka senere. Jeg tror det bare var sol den sommeren.
2. Kan du nevne et par viktige Orkanger-aktiviteter fra oppveksten?
Fotball. Selvsagt. Gummibåtrafting i Orkla. Artig for oss, trasig for fiskerne. Det var også stor stas med slalåmbakken Vinterleet. Ellers var det jo trivelig med generell steinsparking langs veien når høstmørket kom. En del grønnsaker og frukt var det å forsyne seg med også. Jo sintere de som eide grønnsakene eller frukten var, dess artigere var det selvsagt å ta den.
3. Hva er det første du tenker på når noen sier "Orkanger"?
Hjem.
4. Hva er de mest verdifulle egenskapene ved et småsted som Orkanger, slik du ser det?
Oversiktlig og trygt. Og som min mor alltid sier; det er ikke noe vanskelig å finne parkering her.
5.Og hva er det mest negative trekkene?
Om man ser bort fra parkeringen, så befinner de samme negative sidene seg på en måte i motsatt ende av de positive. Altså. Det at det er oversiktlig og trygt, er positivt så lenge man hører hjemme her, så lenge man ikke faller utenom på ett eller annet vis. For når man gjør det, blir det oversiktlige snarere et fengsel. Det er så enkelt. Faller du utenom på et lite sted, er det ingen steder å gjemme seg, det er ingen steder å gå, det finnes få alternativer. Dette kan, og jeg understreker kan, skape en følelse av konformitetstyranni som enkelte nok føler trykkende. Jeg var heldig. Jeg elsket fotball.
6. På hvilken måte ser du at Orkanger har forandret seg siden du var gutt?
Jeg synes ikke Orkanger har forandret seg stort. Det virker ikke sånn. Man drar vel mer til Trondheim, ellers er det nok stort sett det samme. Når jeg nå har flyttet, er det med ydmykhet (og uten å kjenne godt til de faktiske forhold) jeg må få lov til å kommentere at jeg tror regionen har tapt mer enn de har vunnet på sammenslåingen av fotballen i OIF og OIL. Jeg var selv for en sammenslåing da jeg spilte på juniornivå på OIF, men ser at man har tapt mye på den interne knivingen i dalen. Tar selvsagt høyde for at dette er romantisering av barndommens lokaloppgjør fra min side, men det virker som om det er flere som mener det samme.
7. Hva ville du prøvd å forandre først om du var politiker i Orkdal?
Jeg må innrømme at jeg ikke har reflektert nok over de lokale politiske forhold til at jeg kan svare på dette. Personlig har jeg hatt store opplevelser i idrettsparken, og skulle gjerne sett at den, med haller og andre anlegg, fikk den oppfølgingen den fortjente. Man trenger for øvrig ikke være spesielt opptatt av by- og arealplanlegging for å se at Orkanger sentrum kunne vært behandlet på en helt annen måte.
8. Ville historiene i bøkene dine vært annerledes om du ikke hadde vokst opp i Orkdal - evt hvordan/hvorfor?
Et i grunnen umulig spørsmål, men jeg skal forsøke å svare. Alle formes vi av våre omgivelser, i større eller mindre grad. Jeg vil alltid bære med meg oppveksten på Orkanger. Den er en del av meg, og vil derfor ha sin innvirkning på hva og hvordan jeg skriver. Videre er det en ambisjon å skrive allmenngyldig. Jeg vil forsøke å skrive om grunnleggende menneskelige erfaringer som ikke er stedsbundne. Bøkene, de to som har kommet så langt, har begge handling fra Orkanger, men ser man bort fra den geografiske plasseringen, er det hendelser og erfaringer som jeg håper skal ha noe universelt over seg. Altså, ja og nei. Jeg tror jeg ville forsøkt å skrive i det samme kunstneriske landskapet, men fra et annet geografisk fokuspunkt. Ble litt svulstig slutten der, men det får gå.
9. Hvorfor heter den nye boka Orkanger?
Rett og slett fordi det er her handlinga foregår, og fordi Orkanger er et flott stedsnavn. Det er også fint med boktitler med bare ett ord. Som Terminalhastighet, for eksempel…
Og ja, fordi jeg hadde tenkt å skrive en novellesamling som skulle foregå på Orkanger, og brukte Orkanger som arbeidstittel, men så ble det ingen novellesamling, det ble en roman, og plutselig var ikke Orkanger bare en arbeidstittel lenger. Jeg har for øvrig fortsatt noen noveller fra den planlagte samlingen liggende, kanskje kommer det en novellesamling fra Orkanger en dag.
Svarer Johan Mjønes.
Johan bor i dag i Oslo. Han underviser ved forfatterskolen til Aschehoug forlag i tillegg til å skrive selv. Og som de fleste kanskje vet så er han sønnen til advokatene Birte og Stig Mjønes.
Da leser vi "Orkanger" mens vi venter på noveller fra Orkanger.
PS: Skuespiller Hermann Sabado (28) fra Orkanger er oppleser på lydbokutygaven av "Orkanger". Hermann er som kjent nominert til Amanda for hovedrollen i filmen "Upperdog".
Publisert 16.08.2010 |
