Peder Arne Skjellhaug (52) mistet livet sammen med Ann Marit Løfshus (23) i trafikkulykka ved Storlien søndag. Peder var et sjeldent menneske. Derfor er dette første og trolig siste gang at du leser et minneord her.
Alle går bort. Alle er vi nøyaktig like mye verdt. Ingen fortjener et minneord mer enn andre. Men jeg gjør et unntak for Peder både fordi han hadde et nært forhold til Orkanger Vel og fordi han var spesiell. Begrepet "spesiell" rommer alt på godt og vondt og er en ganske uforpliktende karakteristikk. Men Peder var spesiell av en helt bestemt grunn: Han var seg selv uansett hva andre måtte si eller mene. Jeg møtte Peder første gang 17.mai 2001, og jeg husker det godt: Som far til en fjerdeklassing, og medlem i arrangementskomiteen, sto jeg nokså rådvill i dress og skulle bære en inn bord og stoler fra skolegården etter at toget hadde gått. Med ett dukket en blidspent nordlending opp: - Vi gjør det sammen! sa han, og la til: - Denne sjauen må jeg gjøre i mange år, for jeg har unger på nesten alle alderstrinn. Ungene likte Peder, og han likte dem. Det er en kvalitet i seg selv. Peder fortalte med begeistring om rollen som julenisse. Det førte til en artikkel om ham i VG, og han lo så han ristet: - Tenk å kommer på trykk i landets største avis bare ved i bleike skjegget! Vi møttes sporadisk etter det. I desember i fjor skulle Orkanger Vel lage PR for arrangementet Jul på Nedre Rømme. Løsningen var en kjapp telefon til Peder, som hadde sin travleste tid med oppdrag som julenisse helt opp til Salten: - Jeg er i Trondheim, men kom på Nedre Rømme klokka 19, sa nissen. Og han møtte opp helt presis sammen med store deler av familien. Resultatet ser du under disse linjene. Det er slik jeg kommer til å huske Peder. Hans 
Publisert 03.07.2013 | 
