Orkland, Norway 2022: Miss Clarkson har reist fra USA for å oppleve det
virkelige Land of Orks, stedet noen tror er kalt opp etter de
avskyelige orkene fra «Ringenes Herre». Orkland er mystisk på
en uventet måte. Nede i bunkeren under Thamspaviljongen på Bårdshaug
synes turisten noe rører på seg borte i en krok i halvmørket, men guiden
fortsetter ufortrødent å rulle ut sin versjon av bygdas krigshistorie.
Hvem var denne ordfører Emil Carlsen som samarbeidet med NS og tyskerne, og hva gjorde han under krigen?
Guiden: «Alle politikerne trakk seg i 1941 da Nasjonal Samling ville kontrollere og overstyre kommunestyret på Orkanger. Carlsen sa ja til å steppe inn som ordfører.»
Miss Clarkson: «Why, was he a nazi?»
«Neppe, og i hvert fall ikke i ordets verste forstand. Han så det nok først og fremst slik at noen måtte holde lokalforvaltningen i gang på Orkanger», sier guiden.
I så fall tok Carlsen litt av en belastning. Tyskerne innførte unntakstilstand etter sabotasjeaksjonene. Rikskommissar Terboven henrettet uskyldige mennesker i Trøndelag til skrekk og advarsel. Magre, russiske krigsfanger slet seg til døde som nazistenes slavearbeidere foran øynene på folk i Orkdal, og dette var et regime ordføreren per definisjon samarbeidet med.
Råskapen fikk hatet mot de tyske okkupantene til å flamme opp, men ordfører Carlsen administrerte mer enn han drev med politikk. Han kjøpte inn poteter for å forebygge matmangel, innførte strøplikt for gårdeiere på Øra vinters tid og bevilget like før krigens slutt penger til bokverket om historien til Orkanger kommune – «Orkanger-boka». Der fikk han omtale selv, som NS-vennlig ordfører.
Guiden: «Carlsen nøt respekt trass i rollen som ordfører under krigen. Han drev som baker, men var i tillegg genuint opptatt av Orkanger og Orkdal, eh Orkland, og ikke minst av historien vår. Han skrev mye lokalhistorisk stoff under signaturen EMC og samlet viktig dokumentasjon. Carlsen var tidlig opptatt av naturvern også. Han stiftet Naturparkens Venner for å verne Grytdalen, der Thams tidligere drev eksklusiv jakt.» 
En kriger og en ork fra fantasyverdenen, slik en kunstner ser dem for seg. Orken til høyre.
I Grytdalen er det stille nå, like fredelig som i Orkdalsveien der en innfødt velter seg ned i et av de ubetjente solariene hvor det tidligere var butikk. Den amerikanske turisten er vant til livløse sentrumsområder med digre shopping-malls og ørkenaktige parkeringsplasser ute i periferien. Bilen er livet, men hva med døden?
«Jeg trodde dere skjøt quislingene. Dødsstraff funker fint i USA», sier miss Clarkson.
«Vel, dødsstraff har vel ikke akkurat tatt knekken på kriminaliteten hos dere», tenker guiden, men sier i stedet: «I Norge er ingen henrettet siden 1948, sistemann var Quislings minister med ansvar for skole og kirke. Vidkun Quisling selv ble skutt sammen med noen få politiske ledere og krigsforbrytere. Det bodde en mann på Orkanger en periode som var nær ved å bli henrettet. Per Sigurd Wiik gikk inn i Rinnan-banden som 20-åring. Frostating lagmannsrett dømte ham til døden. Høyesterett gjorde om straffen til livsvarig tvangsarbeid med tre mot to stemmer. 3-2.»
Miss Clarkson: «Så han var en Ork?»
«He-he, nei, men han ble gift her etter fengselsstraffen og bodde noen år på Orkanger. Folk kjente bakgrunnen hans. Det sies at han kom på kino i Folkets Hus etter at filmen hadde startet og gikk igjen før slutten mens det ennå var mørkt i lokalet. Han var sky og kunnskapsrik, interessert i litteratur», sier guiden, idet en strøm av biler snirkler seg gjennom rundkjøringene på Bårdshaug, for Biltema frister med lekre pynteputer på Laksøra nå. En gang solgte de slikt i sentrum.
Guiden forklarer hvordan Rinnans agenter opptrådte som motstandsfolk for å lure anti-nazister i fella. De torturerte og drepte gode nordmenn.
«Det er uvisst hvor involvert Wiik var. Han kom seg ut av banden etter noen måneder, men ble i miljøet. I kaoset rett etter at tyskerne kapitulerte dro han sammen med en tysker til Dombås for å frigi en tysk kompis de visste var arrestert av nordmennene. Duoen skjøt og skadet en vakt i raidet for å komme fram til cella, men fangen ville ikke bli med dem. Han syntes det var tryggest i fangenskap, så de måtte dra igjen uten ham. Dette skjedde 17. mai 1945. Dødsstraff gjaldt ikke for lovbrudd etter kapitulasjonen.»
Miss Clarkson: «Og hva skjedde med Wiik?»
Guiden: «Han slapp ut etter ni år, bosatte seg på Orkanger og flyttet senere tilbake til Trondheim der han drev lefsebakeri og levde et tilbaketrukket liv med alle bøkene sine og en liten gruppe venner fra krigsårene. 70-årslaget hans var litt utenom det vanlige. Det besto av tre menn med dødsdommer. En av gjestene fikk dommen omgjort av Høyesterett etter krigen, slik som jubilanten selv. En annen ble benådet av Kongen i statsråd. Tre dødsdømte menn drakk kaffe.»
Wiik bodde en periode i en av de store leiegårdene på Orkanger. Merkelig nok; i samme hus bodde også en annen med medlemskap i Rinnan-banden. Les mer om det i del 3 - Spionen som ikke var spion. 
Fra straffesaken mot Henry Rinnan (helt til venstre) og medlemmene av gruppem hans. Per Sigurd Wiik var tiltalt nr 16 og snur ryggen mot fotografen mens han snakker med to andre.
Publisert 12.04.2017 |
