Besøkstall

44 694 denne måneden

33 801 077 i år

The Orkland story - del 6: Og alt gikk opp i røyk

Orkland, Norway 2022: Miss Clarkson har reist fra USA for å se det virkelige Land of Orks, stedet noen tror er kalt opp etter de avskyelige orkene fra «Ringenes Herre». Guiden har fortalt om helter og svikere, krig og grendestrid, forbrytelse og straff, og om en seriemorder som trakk verdenspressen til bygda. Og til slutt forsvinner alt i røyk.
Du kan lese kronologisk fra del 1 til 6 her.

«Vel, alt går ikke opp i røyk helt bokstavelig», understreker omviseren i bunkeren under paviljongen på Bårdshaug, «men rett her borte, i dagens Orkland, pågikk en rettssak som vakte oppsikt langt ut over Norges grenser. Søksmålet hentet inspirasjon fra USA.»

Høsten år 2000: Et vindkast drysser gult bjørkelauv ut over plenene ved rådhuset når sorenskriver John Egil Bergem setter retten i et leid møterom ved Bårdshaug herregård. Det offisielle rettslokalet på Orkanger er for lite til å huse kobbelet av advokater og journalister. I en pause fanger VGs fotograf øyeblikket da to menn står og røyker på hver side av hjørnet ved kafebygningen:

Johan H. Andresen sr., kjent som tobakkskonge og milliardær på nikotin, tenner sin Blue Master-sigarett.

Robert Lund, døende av lungekreft, damper på en av sine siste Petterøes nr. 3 – produsert i generasjoner ved familien Andresens fabrikk.

«Jeg har vært en god kunde», fastslår Lund etter å ha regnet ut at tobakken hadde kostet ham en halv million kroner i tillegg til helsa. Verken cellegift eller stråling stopper kreften. Svulstene har nådd hjernen. Lund skal dø før sorenskriver Bergem rekker å avsi dom.

I USA raste en rekke søksmål mot tobakksindustrien på denne tida. Mektige konsern valgte å inngå milliardforlik med flere delstater som ville ha dekket kostnader tobakken hadde påført helsevesenet. Det verserte påstander om at produsentene manipulerte tobakksblandinger for å gjøre røykerne hekta så fort som mulig.

I Norge sa dødssyke Robert Lund ja til å trekke vår egen tobakksindustri for retten. Lund var fra Hemne, og dermed ble domstolen på Orkanger arena for rettsoppgjøret mot Tiedemanns Tobakksfabrikk. Temaet her var ikke milliardene, men ansvaret:

Har røykeren all skyld i helseskadene? Eller hviler det et juridisk og økonomisk ansvar hos den som lager og selger et lovlig men farlig produkt?

«Ja» på det siste fra sorenskriver Bergem kunne i ytterste fall velte skandinavisk tobakksindustri. Danskene hadde kjøpt norske Tiedemanns et par år tidligere, og nå klang det i danske gloser over alt på herregården. En seier til Lund ville utløse et skred av søksmål.

«Røykepause!», erklærte sorenskriver Bergem, som administrerte alt på egen hånd foran raden av dresser med norske og danske tobakksadvokater inni. De så den hengslete dommeren hekte av seg allværsjakken og sykkelhjelmen på en stumtjener før han smilende ønsket forsamlingen velkommen til dag to. Selvsikre jurister feiltolket den joviale stilen, tøyde etter hvert strikken vel langt - og med ett sto de skolerett foran en lokal dommer med bedre juridikum enn de aller fleste.

Etter første uke måtte retten flytte til et annet lokale. Sorenskriver Bergem syklet, så han fikk ikke med seg alle eskene med rettsdokumenter ut av herregården. Med tobakksadvokatene som vitner overlot dommeren til VG å transportere bevismaterialet.

«Vi er praktisk anlagt på bygda», sier guiden.

Miss Clarkson: «Men hvordan gikk saken? Hjemme i USA har tobakksindustrien betalt kjempeerstatninger.»

Guiden: «Robert Lund tapte. Både Bergem og høyere domstoler kom til samme resultat, veldig enkelt sagt:

Robert Lund var blitt avhengig av nikotin før folk flest visste hvor farlig det var å røyke. Han begynte på ei tid da selv flertallet av legene røykte, men på 1960-tallet fikk Robert Lund vite at røyking var farlig. Han kunne ha sluttet da, lenge før han fikk lungekreft. Lund innvendte at han prøvde å slutte tre ganger, men ga opp fordi han ble så syk av abstinenser.

Petterøes nr. 3 tok livet av Robert Lund.

Norsk rett mente likevel at det var mulig å kutte tobakken, og følgelig frivillig å fortsette. Mye kokte ned til et spørsmål om den frie vilje. Røykeren hadde det juridiske ansvaret selv, men moralsk ansvar er en annen sak, og rettsoppgjøret i Orkdal satte et kraftig søkelys på helsefaren ved røyking.»

Utenfor bunkeren er folk opptatt av at varehuset med Biltema-butikk på Laksøra har sokker til 39,90 og luer til bare 19,90 nå. Den bykjernen politiker Ulrik Olsen snakket om og ville bygge videre på allerede i 1963 (del 4) eksisterer ikke lenger.

«Under røykerettssaken i 2000 fikk enkelte av oss som gjerne vil det beste for Orkanger og Orkland noen aha-opplevelser», forteller guiden.

«En av de danske journalistene som bodde på hotellet og fulgte saken ville vite hva det kostet med taxi til Trondheim: – Jeg holder ikke ut her, sa han. - Jeg går og går nedover veien om kveldene, men finner ingenting.»

Miss Clarkson: «Er det så dødt da?»

Guiden: «Vi har flotte idrettsanlegg og turstier, men en bykjerne skal tilby noe også til den som bare vil ut å se folk og møte andre mennesker når kjøpesentrene har stengt. Dessuten er vi dårlige til å vise fram historien vår. Du husker vi snakket om Thams og Nerøra? Nerøra er kulturhistorie, der kunne vi ha tilbudt opplevelser, men kommunen prioriterte støyende tungtrafikk og havneutbygging inntil den gamle bebyggelsen. Miljøet tapte.»

Miss Clarkson: «Det gjør det vel alltid?»

Guiden: «Faktisk ikke. Nå har vi snakket om røyk, og røyk har stått på dagsorden i Orkdal, eh Orkland, før også. Vi var kjent for Thamshavnrøyken. Den lå som et teppe over bygda og stengte sola ute på godværsdager i årevis. I 1969 ville smelteverket bygge en ekstra ovn og skaffe 50 arbeidsplasser til. Men 40 av 45 i kommunestyret sa nei til mer røyk selv om vi gikk glipp av arbeidsplassene. Ingen ovn uten røykrensing, var kravet.»

Miss Clarkson: «Hvorfor var det så stor enighet om det?»

Guiden: «Fordi røyken plaget absolutt alle. Både ørbygg og bønder protesterte. - Mer røyk kan koste oss flere framtidige arbeidsplasser enn det vi kan få ved å si ja til 50 nå, sa ordfører Ingrid Sandvik da NRK laget program om protestene mot røyken. Sandvik var framsynt, men vi har ikke lært. Det viste debatten om havneutbygging og diskusjonene om å spre handelen for noen år siden. Flertallet griper det som ligner raske gevinster framfor å bygge attraktivitet over tid. Støyen på Orkanger plager bare dem som bor nærmest, og da får ikke bomiljøet politisk flertall. «Flytt», eller «kjøp sov-i-ro», smeller det kontant på Facebook.»

Sov-i-ro, ja: Christian Thams startet denne historien og har sovet i snart 75 år nå. Emil Carlsen, som sto opp for natur og miljø før de fleste andre, gikk bort på 1970-tallet. Tobakks-Andresen døde i 2011, 11 år etter kunden Robert Lund, men tiden ruller videre og nede i bunkeren i 2022 mener miss Clarkson at skikkelsen ved den mugne veggen borte i tussmørket beveger seg igjen.»

«Har dere laget en Ork for å skremme oss?» spør turisten nølende.

«Nei», sier guiden. «Det finnes ingen orker i Orkland. Det der er ei dokke som forestiller bygdedyret. Vi erklærte det for dødt da kommunene slo seg sammen til Orkland, men det lever visst fortsatt.»

Publisert 14.04.2017

Tilbake

Send inn din kommentar til saken:

Innsendte kommentarer:

Hans Kringstad 18.04.2017 20:44

Arne: Hadde jeg hatt den minste tro på at Sæther-tunet vil bidra til å skape et attraktivt og levende sentrum, så hadde saken vært grei. Men jeg er overbevist om at det motsatte skjer. Vi må lære av historien om Bankstua, som du refererer til. Den står som en ren kulisse. Vi har ikke råd til flere kulisser hvis vi skal få til en bykjerne med gangavstand mellom allsidige tilbud, altså et sted folk bruker. Ellers: 1) Skissene du viser til er nettopp skisser. Ingen har sagt at nye bygg skal bli akkurat sånn. Jeg prøver å bidra til at vi tar estetiske hensyn i mye større grad enn før og at vi utnytter tomtene i sentrum bedre. Jeg ønsker feks ingen svart, en-etasjes stålkasse som ny Coop Extra ved innfallsporten til Nerøra, men et høyere bygg med leiligheter, kledning i tre og vindusflater over butikken i første etasje. Foreslo derfor det da planarbeidet startet, og foreløpig står det som vedtak. 2)Du tviler på at myke trafikanter ikke kan ledes gjennom tunet. Ja, det gjør visst alle som ivrer for vern. Men rådmannen fant i hvert fall ingen løsning og tegnet derfor en gang- og sykkelveg som stopper i husveggen. Det er for trangt og det er lite egnet pga kurver og fall, jfr tilrettelegging for alle grupper (også dem som ikke alltid sitter i en bil.Og for å gjenta; hva kan man bruke tunet/uterommet til hvis du skal ha sykkelveg tvers gjennom? Den vedtatte planen setter av plass til uterom samtidig som det vil bli tilbud til myke trafikanter rett fram på begge sider av sentrumsgata. I går var jeg vitne til at møtende syklister og en i rullestol ikke kunne passere der fortauet er på det smaleste vis a vis Sæthertunet (jeg var den ene syklisten. 3) Bakklandet og atmosfæren i små rom med skjeve golv: Bankstua et nevnt. Servering tok også slutt nokså fort i den såkalte Kvarsnesgården, som nå står tom. Vårt Bakklandet kan komme en dag på Nerøra, men da må alle gode krefter presse på for å løfte fram det som er et unikt bygningsmiljø og skape grunnlag for næring der. Det er naturligvs enklere å mobilisere for et enkeltbygg enn for et miljø - som har langt større kulturhistorisk verdi og mye større potensial. Jeg tror det er mulig å gjenskape liv på Nerøra, men det vil ta tid og det vil kreve en økonomisk innsats fra Orkdal kommune. Mvh Hans

Arne Asphjell 18.04.2017 17:32

Hans: Jeg ser forslaget til erstatning for Sæthergården i oppslaget her på Orkanger Vel-siden fra 25. januar i år. Du skriver under bildet "Sæthertunet blir revet til fordel for moderne bygninger (som skissert på bildet)". Og etter min mening er det så avgjort et nitrist og kjønnsløst bygg. I forhold til Sæthergården. Gamle bygg har sjel. Moderne bygg kan nok også få det, men det vil ta tid. Et par andre eksempler fra Orkdalsveien: Bygget som er kommet opp på tomta der Samvirkefilialen sto, skrått overfor Omformerstasjonen. Det er også et fargeløst, pregløst og ubesjelet bygg. Det er ikke slike bygg vi trenger i hovedgata. Eksemplet Litjgården vis a vis Bårdshaug liker jeg mye bedre. Jeg har ikke vært inne der etter restaurering, men lån, låve, bur og tun er utmerket tatt vare på, eksteriørmessig. Stil og stemning. Noe lignende kunne vært gjort med Sæthertunet. Jeg er tvilende til at myke trafikanter ikke kan ledes gjennom tunet. At bygningsmassen er vanskelig å tilpasse til dagens krav skjønner jeg, men det er mulig. Jeg husker kaféen Gåsa på Bakklandet i Trondheim. En av mine favoritter, intim og koselig. Internasjonale gjester ble imponert når de kom dit. Gåsa er borte med det er fortsatt populære serveringssteder i gamle hus på Bakklandet. Tavern på Sverresborg er en annen favoritt. På tur i Norge synes jeg det er spennende å overnatte på et av De Historiske Hotell. Men er det umulig å få rom i det gamle, originale hotellet drar jeg videre. Jeg foretrekker skjeve gulv og smårutede vinduer fremfor hvite flater og kjempevinduer. Etter å ha sett bildene fra Sæthergården som ble lagt ut på FB-gruppen Orkdalinga, ble jeg enda mer lei meg for hva som kan gå tapt. Til og med fraukjelleren ser spennende ut. Bankstua og Sæthertunet burde åpne mulighet for et “mini-Bakklandet” i hovedgata. Og etter innleggene på Orkdalinga å dømme er “almuen” (potensielle brukere) ikke enig med politikerne i at “skiten” bør rives.

Hans Kringstad 17.04.2017 23:23

Svar til Arne Asphjell: Jeg går ikke inn for å erstatte Sæthergården med et "nitrist og kjønnsløst bygg", derimot med bygninger som kan bidra til at sentrum blir brukt på dag, kveld og i helger av så mange som mulig, og så allsidig som mulig. Sæthertunet er uegnet i så måte. Bygningene er for små og de kan vanskelig/umulig tilpasses dagens krav til bla. universell utforming. I tillegg hindrer tunet en løsning for gående og syklende. Flere som vil verne har hevdet at myke trafikanter kan ledes gjennom tunet, men det er ikke plass - og om det var plass vil det hindre annen bruk av uterommet. Orkdal kommune har vedtatt å bygge et kompakt sentrum med gangavstand mellom attraktive tilbud. Det rimer i aller høyeste grad med å bygge nytt i selve sentrumskjernen for å få inn aktivitet og legge til rette for at folk skal gå og sykle. Nytt er ikke ensbetydende med stygt og trist. Mvh. Hans Kringstad.

Arne Asphjell 17.04.2017 22:24

Interessant og fiffig oppsummering av dalførets nyere historie - godt ispedd politiske finter. Men det er en ting jeg ikke fatter: Undertonen er at byen Orkanger må få et levende sentrum med særpreg. Samtidig går forfatteren i bresjen for å rive Sæthergården og erstatte den med et nitrist og kjønnsløst nybygg. Det rimer ikke.