Orkland, Norway 2022: Miss Clarkson har reist fra USA for å oppleve det
virkelige Land of Orks, stedet som noen tror er kalt opp etter de
avskyelige orkene fra «Ringenes Herre». I bunkeren under
Thamspaviljongen på Bårdshaug setter guiden punktum for alt som har med
krigshistorien å gjøre. Men fred er ikke alltid lik forsoning. I
1963 blusset grendestriden opp; mann mot mann og by mot land.
På bildet over er Orkanger fotografert da stedet motstrebende gikk inn i storkommunen Orkdal. «Orkdal delt i to», skrev avisa Sør-Trøndelag på lederplass. Redaktøren slo fast at det hersket bitterhet og mistillit i begge leire. Lederartikkelen tryglet folk om å besinne seg.
Raseriet skyldtes mest av alt krangel om plassering av nytt rådhus. Orkanger og Orkland hadde opphørt å eksistere som kommuner. Orkdal tok over. Men hvor skulle det felles rådhuset ligge? På Orkanger, det største stedet, eller i et lokale med ledig plass på Fannrem?
«Tankevekkende å lese avisa fra den gangen. Enkelte ting forandrer seg visst aldri», sukker guiden, mens miss Clarkson hører et iltert bilhorn ute i sentrumsgata, som er ei gjennomfartsåre der planen en gang var å bygge en levende bykjerne.
ST fra 1963 forteller at Ulrik Olsen (Norges Kommunistiske Parti) argumenterte som følger for rådhus på Orkanger, ordrett sitert: «Orkanger har allerede en bykjerne vi kan bygge videre på.»
En Fannrem-tilhenger (navnet kan ligge) svarte Olsen sånn i det avgjørende møtet i kommunestyret – altså i 1963: «Orkanger er ferdig utbygd. Det er ikke bruk for flere forretninger på Orkanger.»
Sigmund Gjelsvik fra Venstre foreslo å utsette saken for å roe gemyttene. Fredsforsøket ble nedstemt.
Jomar Aae (Ap) fremmet forslag om å bygge rådhus på Bårdshaug – ikke Orkanger - som et kompromiss. Den gamle kommunegrensa mellom Orkanger og Orkdal gikk på Bårdshaug og området framsto som en slags demilitarisert sone, men også kompromissforslaget falt med 19 mot 26 stemmer.
«Hold hodet kaldt og se ut over egen dørstokk», formanet redaktøren i ST. Resultatet ble uansett at rådmannen, kommunestyret & co skulle holde til på Fannrem. Det tok mange år før et flertall godtok Bårdshaug som nøytral grunn. Bårdshaug ble etter hvert kompromisset som ødela Orkanger og frarøvet Orkland en attraktiv bykjerne. Grendestriden fikk leve videre i generasjoner etter forrige kommunesammenslåing. «Vi bygger ikke kulturhus for ørbyggen», sa en politiker i ST i 2009. Da hadde det gått nesten 50 år siden fusjonen, og noen tillot seg å foreslå kulturhus i tilknytning til handlegata 700 meter nord for rådhuset. 700 meter for langt nord.
Miss Clarkson: «Jeg tror ikke dette er unikt for Orkland.»
«Neida, men det sitter hardt i. Øvre del av bygda gjennomførte en stryke- og kumuleringskampanje i første kommunevalgi det sammenslåtte Orkdal. Aksjonen førte til at Orkanger ble dårlig representert i Orkdal kommunestyre. Det tok for eksempel mange år få ansatt en banemester i Idrettsparken», sier guiden og viser fram et bilde fra ei tid da Orkanger sentrum var et sentrum med butikker og møtesteder tett i tett. 
Her bodde den falske grev Løvenskiold, legen uten medisinsk utdanning og Kongens liksom-adjutant, etter at han flyttet tilbake til Orkanger rundt 1980.
Den gang, tidlig på 60-tallet, var Orkanger kjent for rollefiguren «Orkanger» i Stompa-filmene og - bøkene, og for å ha fostret epokens mest profilerte gentlemansforbryter.
Rolf Rein vokste opp på Øra, men reiste tidlig ut. Han var en ung mann med mange talenter. Først kunne ST fortelle begeistret at Orkangergutten hadde slått gjennom som kunstmaler i Sverige med oppdrag for det svenske kongehuset. Etter hvert kom sannheten for en dag.
Rein opererte som notorisk svindler både i Norge og utlandet. Usedvanlig veltalende, med et aristokratisk vesen og manerer som en britisk butler gjennomførte han de mest utrolige bedragerier. Rein opptrådte både som lege og sykepleier, men spesialiteten var å utgi seg for å representere den ypperste overklasse. Godseier Løvenskiold, Rotschild, Morgenstierne og Kongens adjutant var blant rollene Rolf Rein spilte med største overbevisning. Forretninger leverte ut varer for betydelige verdier uten noen form for sikkerhet. De kondisjonerte fikk jo handle på kreditt. Et varehus i Oslo lot seg sågar overtale til å gi Rein et eksklusivt isbjørnskinn som ikke var til salgs, men inngikk i utstillingen. Rolf Rein utnyttet folks servilitet overfor autoriteter og spilte på den iboende respekten for eliten av rike og mektige. På sett og vis kledde han av det klassesamfunnet som fortsatt eksisterte under sosialdemokraten Einar Gerhardsen. Rein førte seg som en adelig og kledte seg med stil. Vennlig og forfinet behersket han forfengelighetens marked og bedrageriets kunst. Guiden: «Ett av høydepunktene, hvis du kan bruke det uttrykket, inntraff da Oslo forhørsrett skulle fengsle ham etter en bedrageriturné. I retten la Rolf Rein fram en erklæring fra en kjent stortingsrepresentant. Der het det at Rein nå var i ferd med å avlegge eksamener i både psykiatri og fysiologi, og at varetektsfengsling ville være svært uheldig for videre studier. Dommeren løslot Rolf Rein, som hadde skrevet erklæringen selv.»
Rein avsluttet etter hvert karrieren som bedrager, vendte hjem til Orkanger og flyttet inn i ei lita stue i Nygata. Han restaurerte antikviteter - enkelte angivelig med en historie fra kongelige slott – slo plener og malte hus. Det falt ham helt naturlig å omgås advokater og leger i Orkdal, og han levde en stillferdig tilværelse på Nerøra inntil han gikk bort tidlig på 2000-tallet
Guiden: «En av legene Rein pleide kontakt med fikk en sentral rolle da en seriemorder satte Orkdal på kartet. Det er en annen historie, men også den har å gjøre med respekt for autoriteter.»
Les mer i del 5 søndag - En herre over liv og død.
En klassisk Ork. Orkene gir navnet Orkland en dyster klang i enkelte miljøer.
Publisert 13.04.2017 | 
