Orkland, Norway 2022: Nede i bunkeren under Thamspaviljongen kvepper den amerikanske turisten til. Miss Clarkson napper guiden i arma: - There is a body on the floor! Fuck, det ligner en ork!  
Under kan du lese historien i sammenheng:
2 (Tre dødsdømte menn), 3 (Spionen som ikke var spion), 4 (Den fornemme forbryteren), 5 (En herre over liv og død), 6 (Og alt gikk opp i røyk).

2022, altså, og Orkdal har blitt til Orkland. Det nye kommunestyret greide til slutt å enes om en plan for markedsføring, noe Orkdal aldri klarte. I stedet for å fremme tilflytting og rekruttering, bruker Orkland pengene på reiseliv. Noen forsto at navnet «Orkland» har internasjonal appell, rett nok med dårlig klang.

Tolkien har udødeliggjort orcene – også stavet orkene – gjennom «Ringenes Herre». En hel verden kjenner til disse aggressive, motbydelige og opportunistiske skapningene som hater alt og alle. Orkene er stygge og fillete, halvt menneske, halvt noe vi knapt vet hva er, og for millioner av fiction-nerder representerer de selve ondskapen i tilværelsen.

Jøss, «Welcome to Orkland – land of Orks!», tenkte en smarting på rådhuset, som vi ikke skal identifisere, og lanserte ideen om en verdensomspennende kampanje på Facebook rettet mot lesere av Tolkien og beslektede forfattere. Så begynte folk å google dette gåtefulle stedet langt mot nord, der menneskene gleder seg over billige telys i det nye Biltema-varehuset utenfor sentrum, i et land så perifert plassert på kloden at bare halvparten er med på CNNs værkart.

Amerikanere, kinesere, meksikanere, ghanesere og mongoler med interesse for orker leste om en viss Mr. Thams, om en rar jernbane, om paviljongen som kom hjem fra Little Norway, om krigshelter, om seriedrap på et sykehjem og om den ørkesløse (orkesløse) debatten i et samfunn hvor grend står mot grend og kortsiktig pengejag stadig beseirer langsiktige samfunnsinteresser.  

En klassisk ork.

2022, og de guidede turene starter alltid i tussmørket og den mugne lufta i tyskerbunkeren på Bårdshaug. Her kan omviseren knytte Thamshistorien til krigshistorien, som er bærende elementer  i fortellingen om Orkanger, Orkdal og Orkland.

«Christian Thams», forklarer guiden, «var gründer, forretningsmann, verdensborger og patriark. Thams var en mann av sin tid. Han presset gjeldstyngede bønder til å selge skogen sin. Han lot barn jobbe billig på bruket og prøvde å tvinge streikende sagbruksarbeidere på Øra tilbake til saga ved å gjøre dem husløse, og gjennom utsulting og streikebryteri.

Innfødte bar Thams på stol gjennom jungelen i Afrika. Jakttrofeene fra savannen henger på Herregården. Prins Albert I av Monaco seilte til Orkanger for å jakte med Christian Thams i Grytdalen. Thams samarbeidet med Kong Leopold II av Belgia da kongen ranet Kongo og åpnet for et av historiens verste folkemord, men slik var tidene. Thams satte varige spor etter seg. Ferdighus gikk fra Orkanger og ut til alle kontinenter. Han åpnet Orkanger mot verden og slapp verden inn til oss.  Christian Thams la grunnlaget for et moderne industrisamfunn, men han bodde faktisk lite i Orkdal. Bare seks år.»

«Excuse me, men du sier Orkdal. Er ikke dette Orkland?», spør miss Clarkson og guiden rydder opp:

«Sorry. Vi har rotet litt med å splitte og slå sammen kommuner. Orkland kommune ble opprettet i 1920. Den omfattet Vormstad og Svorkmo og hadde 1700 innbyggere. Orkanger kommune ble også etablert i 1920. I 1963 gikk både Orkland og Orkanger inn i storkommunen Orkdal. I 2020 fikk en enda større kommune navnet Orkland. Confused?»

Miss Clarkson lurer på hva det er med Orkland og Orks og World War II - og hvorfor denne bunkeren?

«Orkdal, eh Orkland, var strategisk veldig viktig for tyskerne. Svovelkisen fra gruvene på Løkken gikk rett inn i Hitlers våpenindustri. Derfor beskyttet tyske tropper gruvene, jernbanen og utskipingsanlegget på Thamshavn», sier guiden.

Nordavinden sender et gufs ned Orkdalsveien (ikke Orklandsveien), som ei dame med rullator prøver å krysse mellom alle som skal til Biltema på Laksøra. Der er det tilbud på pledd også, men den amerikanske turisten gir seg ikke:

«The nazis were the Orks then, ikke innbyggerne i Orkland?», spør miss Clarkson.

Guiden: «Det kan du si. Har du hørt om Operation Redshank?»

Miss Clarkson: «Nope.»

Guiden: «4.mai 1942 gikk en sprengladning av rett her borte på Bårdshaug, ved omformerstasjonen som leverte strøm til kistogene på Thamshavnbanen. Norske sabotører hadde slått til. Den ene, Peter Deinboll jr, kom fra Orkanger. Hitler ble rasende. Dette var den første sabotasjeaksjonen i Norge som eksilregjeringa i London godkjente på forhånd. Den aller første.»

Miss Clarkson: «Wow. Men hvem styrte Orkland under krigen, da det var diktatur?»

Guiden: «Tyskerne bestemte, men de ville gjerne ha norske ordførere som samarbeidet med Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling. Det hadde vi her også. På Orkanger het han Emil Carlsen, men han var nok ingen ond mann. Ørbygg men ikke ork.»

Mer om Carlsen og krigen og opptakten til Orkland i del 2 - Tre dødsdømte menn.

Omformeren på Bårdshaug - målet for den første sabotasjeaksjonen i Norge som var godkjent av regjeringa. Sabotasje mot anleggene til Orkla Gruber var et alternativ til bombing. Bombing kunne koste mange sivile liv.

Del 2 - Tre dødsdømte menn

Hvem var denne ordfører Emil Carlsen som samarbeidet med NS og tyskerne, og hva gjorde han under krigen?

Guiden: «Alle politikerne trakk seg i 1941 da Nasjonal Samling ville kontrollere og overstyre kommunestyret på Orkanger. Carlsen sa ja til å steppe inn som ordfører.»

Miss Clarkson: «Why, was he a nazi?»

«Neppe, og i hvert fall ikke i ordets verste forstand. Han så det nok først og fremst slik at noen måtte holde lokalforvaltningen i gang på Orkanger», sier guiden.

I så fall tok Carlsen litt av en belastning. Tyskerne innførte unntakstilstand etter sabotasjeaksjonene. Rikskommissar Terboven henrettet uskyldige mennesker i Trøndelag til skrekk og advarsel. Magre, russiske krigsfanger slet seg til døde som nazistenes slavearbeidere foran øynene på folk i Orkdal, og dette var et regime ordføreren per definisjon samarbeidet med.

Råskapen fikk hatet mot de tyske okkupantene til å flamme opp, men ordfører Carlsen administrerte mer enn han drev med politikk. Han kjøpte inn poteter for å forebygge matmangel, innførte strøplikt for gårdeiere på Øra vinters tid og bevilget like før krigens slutt penger til bokverket om historien til Orkanger kommune – «Orkanger-boka». Der fikk han omtale selv, som NS-vennlig ordfører.

Guiden: «Carlsen nøt respekt trass i rollen som ordfører under krigen. Han drev som baker, men var i tillegg genuint opptatt av Orkanger og Orkdal, eh Orkland, og ikke minst av historien vår. Han skrev mye lokalhistorisk stoff under signaturen EMC og samlet viktig dokumentasjon. Carlsen var tidlig opptatt av naturvern også. Han stiftet Naturparkens Venner for å verne Grytdalen, der Thams tidligere drev eksklusiv jakt.»

En kriger og en ork fra fantasyverdenen, slik en kunstner ser dem for seg. Orken til høyre.

I Grytdalen er det stille nå, like fredelig som i Orkdalsveien der en innfødt velter seg ned i et av de ubetjente solariene hvor det tidligere var butikk. Den amerikanske turisten er vant til livløse sentrumsområder med digre shopping-malls og ørkenaktige parkeringsplasser ute i periferien. Bilen er livet, men hva med døden?

«Jeg trodde dere skjøt quislingene. Dødsstraff funker fint i USA», sier miss Clarkson.

«Vel, dødsstraff har vel ikke akkurat tatt knekken på kriminaliteten hos dere», tenker guiden, men sier i stedet:

«I Norge er ingen henrettet siden 1948, sistemann var Quislings minister med ansvar for skole og kirke. Vidkun Quisling selv ble skutt sammen med noen få politiske ledere og krigsforbrytere. Det bodde en mann på Orkanger en periode som var nær ved å bli henrettet. Per Sigurd Wiik gikk inn i Rinnan-banden som 20-åring. Frostating lagmannsrett dømte ham til døden. Høyesterett gjorde om straffen til livsvarig tvangsarbeid med tre mot to stemmer. 3-2.»

Miss Clarkson: «Så han var en Ork?»

«He-he, nei, men han ble gift her etter fengselsstraffen og bodde noen år på Orkanger. Folk kjente bakgrunnen hans. Det sies at han kom på kino i Folkets Hus etter at filmen hadde startet og gikk igjen før slutten mens det ennå var mørkt i lokalet. Han var sky og kunnskapsrik, interessert i litteratur», sier guiden, idet en strøm av biler snirkler seg gjennom rundkjøringene på Bårdshaug, for Biltema frister med lekre pynteputer på Laksøra nå. En gang solgte de slikt i sentrum.

Guiden forklarer hvordan Rinnans agenter opptrådte som motstandsfolk for å lure anti-nazister i fella. De torturerte og drepte gode nordmenn.

«Det er uvisst hvor involvert Wiik var. Han kom seg ut av banden etter noen måneder, men ble i miljøet. I kaoset rett etter at tyskerne kapitulerte dro han sammen med en tysker til Dombås for å frigi en tysk kompis de visste var arrestert av nordmennene. Duoen skjøt og skadet en vakt i raidet for å komme fram til cella, men fangen ville ikke bli med dem. Han syntes det var tryggest i fangenskap, så de måtte dra igjen uten ham. Dette skjedde 17. mai 1945. Dødsstraff gjaldt ikke for lovbrudd etter kapitulasjonen.»

Miss Clarkson: «Og hva skjedde med Wiik?»

Guiden: «Han slapp ut etter ni år, bosatte seg på Orkanger og flyttet senere tilbake til Trondheim der han drev lefsebakeri og levde et tilbaketrukket liv med alle bøkene sine og en liten gruppe venner fra krigsårene. 70-årslaget hans var litt utenom det vanlige. Det besto av tre menn med dødsdommer. En av gjestene fikk dommen omgjort av Høyesterett etter krigen, slik som jubilanten selv. En annen ble benådet av Kongen i statsråd. Tre dødsdømte menn drakk kaffe.»

Wiik bodde en periode i en av de store leiegårdene på Orkanger. Merkelig nok; i samme hus bodde også en annen med medlemskap i Rinnan-banden.

Fra straffesaken mot Henry Rinnan (helt til venstre) og medlemmene av gruppem hans. Per Sigurd Wiik var tiltalt nr 16 og snur ryggen mot fotografen mens han snakker med to andre.

Del 3 - Spionen som ikke var spion

Nede i den fuktige bunkeren under Thamspaviljongen på Bårdshaug fortsetter guiden å rulle ut sin versjon av bygdas krigshistorie. Orkenes land byr på mange hemmeligheter.

I motsetning til Per Sigurd Wiik gikk kvinnen i leiegården aldri frivillig i arbeid for Henry Rinnan, men Rita var likevel registrert som medlem i forhatte Sonderabteilung Lola. Livet ut levde hun med frykten for å bli knyttet til torturistene og brennemerket som forræder. I 1991 så det ut til å skje.

Guiden: «Det året ga den venstreorienterte politikeren og motstandsmannen Knut Løfsnes ut ei bok om livet sitt. Én historie ga boka stor oppmerksomhet; at Rinnan hadde hatt en kvinnelig agent som prøvde å infiltrere miljøet med norske flyktninger i Sverige under krigen. Løfsnes var stasjonert ved den norske legasjonen i Stockholm. Han kalte den gåtefulle Rinnan-spionen «Rita» i boka. Hun het noe annet, men vi bruker pseudonymet. Rita bodde på Orkanger. Hun var ingen nazist.»

Miss Clarkson: «Men hun var medlem i Rinnan-banden?»

Guiden: «Ja, og det var stort sett det eneste Løfsnes gjenga helt korrekt. Dokumenter i Riksarkivet forteller en annen historie enn den om en utspekulert og forførerisk Rinnan-spion som fikk lang fengselsstraff. Rita vurderte lenge å skrive bok, men det ble aldri noe av, og en annen ting: Ville hun bli trodd, eller ville tvilen henge ved henne? Du kan bli skitten av å ville renvaske deg.

Rita fryktet bygdedyret. Bygdedyret lever av misunnelse og dyrker skadefryd. Bygdedyret setter ikke navnet sitt i avisa, men lar hviskekampanjer sive som giftig gass inn i hver krik og krok av samfunnet.»

Miss Clarkson: «OK, like fake news, men hva hadde skjedd?»

Og guiden forklarer, mens tungtrafikken dundrer forbi Nerøra, Orkangers viktigste og mest forsømte kulturminne, og trailerne kjører i kolonne langs Gammelosen, som skulle være stedet for rekreasjon i småbyen.

Orkland sentrum med Norges lengste sentrumsgate.

Guiden: «Nei, tyskerne ga blaffen i grenselosen, men det hjalp ikke Rita. Marerittet hadde så vidt startet for henne.»

Den unge kvinnen ble internert i Sverige som mulig nazi-spion. I  likhet med mange andre satt hun i en form for husarrest basert på mistanke. Etter krigen reiste påtalemyndigheten i Norge sak mot henne i det store landssvikoppgjøret. Rita var en av 93 000 som måtte møte i retten. Saken hennes druknet naturligvis i mengden, og ikke minst under trykket fra den mest dramatiske delen av rettsoppgjøret. Hun nektet skyld, forklarte igjen at  hun hadde vært livredd da hun ga Rinnan et navn i avhør og skrev under på å jobbe for ham. Rita forårsaket ingen dokumentert skade, men domstolen dømte henne likevel. Straffen tilsvarte nøyaktig det antall dager hun allerede hadde sittet internert. Dermed var fangenskapet uten dom i Sverige rettferdiggjort ved dom i Norge, og saken ute av verden for alle andre enn Rita.

Miss Clarkson: «Weird, men hvordan gikk det med henne?»

Guiden: «Rita var politisk aktiv på venstresida, milelangt unna all nazistisk ideologi, men hun bar på en farlig hemmelighet, en dom som beskrev et medlemskap i Rinnan-banden. Verre stigma var det vanskelig å forestille seg i etterkrigstidens Norge. Hun og familien flyttet til Orkanger, og tilfeldigvis inn i leiegården der Per Sigurd Wiik nylig hadde flyttet ut.»

Rettsoppgjøret kunne ramme skjevt. Mange små syndere fikk hard medfart mens enkelte som ga tyskerne verdifull hjelp slapp unna. Orkla Gruber pøste svovelkis inn i nazistenes krigsindustri via havna på Orkanger. Selskapet skrev deretter sin egen historie. Den sa at ledelsen motarbeidet Hitler i det stille ved å bremse produksjonen og holde den beste malmen unna.

Guiden: «Det var en sterkt sminket versjon, for å si det forsiktig. Peter Deinboll jr., en av dem som deltok på den første statlig godkjente sabotasjeaksjonen i Norge, den på Bårdshaug, mistet livet senere i krigen. Faren hans var ingeniør i Orkla Gruber. Han ga viktig informasjon om Thamshavnbanen som sabotasjemål til sønnen og andre motstandsfolk. Deinbollfamilien måtte flykte til Sverige.

I stedet for å hedre en norsk patriot tok Orkla Gruber fra ham jobben, hjemmet og alle eiendeler på Orkanger. Familien sto på bar bakke da krigen var over. Men…skal vi kanskje forlate krigen nå?»

Det vil si, den virkelige krigen. Da Orkland forsvant i 1963 markerte det starten på en nådeløs lokalpolitisk strid.

Mer enn 50 000 nordmenn flyktet fra Norge til Sverige under andre verdenskrig, inkludert familien Deinboll fra Orkanger og den påståtte spionen Rita, senere bosatt på Orkanger (bilde fra Riksarkivet).

Den 4 - Den fornemme forbryteren

I bunkeren under Thamspaviljongen på Bårdshaug setter guiden punktum for alt som har med krigshistorie å gjøre. Men fred er ikke alltid lik forsoning. I 1963 blusset grendestriden opp; mann mot mann og by mot land.

På bildet over er Orkanger fotografert da stedet motstrebende gikk inn i storkommunen Orkdal.

«Orkdal delt i to», skrev avisa Sør-Trøndelag på lederplass. Redaktøren slo fast at det hersket bitterhet og mistillit i begge leire. Lederartikkelen tryglet folk om å besinne seg.

Raseriet skyldtes mest av alt krangel om plassering av nytt rådhus. Orkanger og Orkland hadde opphørt å eksistere som kommuner. Orkdal tok over. Men hvor skulle det felles rådhuset ligge? På Orkanger, det største stedet, eller i et lokale med ledig plass på Fannrem?

«Tankevekkende å lese avisa fra den gangen. Enkelte ting forandrer seg visst aldri», sukker guiden, mens miss Clarkson hører et iltert bilhorn ute i sentrumsgata, som er ei gjennomfartsåre der planen en gang var å bygge en levende bykjerne.

ST fra 1963 forteller at Ulrik Olsen (Norges Kommunistiske Parti) argumenterte som følger for rådhus på Orkanger, ordrett sitert: «Orkanger har allerede en bykjerne vi kan bygge videre på.»

En Fannrem-tilhenger (navnet kan ligge) svarte Olsen sånn i det avgjørende møtet i kommunestyret – altså i 1963: «Orkanger er ferdig utbygd. Det er ikke bruk for flere forretninger på Orkanger.»

Sigmund Gjelsvik fra Venstre foreslo å utsette saken for å roe gemyttene. Fredsforsøket ble nedstemt.

Jomar Aae (Ap) fremmet forslag om å bygge rådhus på Bårdshaug – ikke Orkanger - som et kompromiss. Den gamle kommunegrensa mellom Orkanger og Orkdal gikk på Bårdshaug og området framsto som en slags demilitarisert sone, men også kompromissforslaget falt med 19 mot 26 stemmer.

«Hold hodet kaldt og se ut over egen dørstokk», formanet redaktøren i ST. Resultatet ble uansett at rådmannen, kommunestyret & co skulle holde til på Fannrem. Det tok mange år før et flertall godtok Bårdshaug som nøytral grunn. Bårdshaug ble etter hvert kompromisset som ødela Orkanger og frarøvet Orkland en attraktiv bykjerne.

Grendestriden fikk leve videre i generasjoer etter forrige kommunesammenslåing. «Vi bygger ikke kulturhus for ørbyggen», sa en politiker i ST. Da hadde det gått nesten 50 år siden fusjonen, og  noen tillot seg å foreslå kulturhus i tilknytning til handlegata 700 meter nord for rådhuset. For langt nord.

Miss Clarkson: «Jeg tror ikke dette er unikt for Orkland.»

«Neida, men det sitter hardt i. Øvre del av bygda gjennomførte en stryke- og kumuleringskampanje i det første kommunevalget i det sammenslåtte Orkdal. Aksjonen førte til at Orkanger ble dårlig representert i Orkdal kommunestyre. Det tok for eksempel mange år få ansatt en banemester i Idrettsparken», sier guiden og viser fram et bilde fra ei tid da Orkanger sentrum var et sentrum med butikker og møtesteder tett i tett.

Her bodde den falske grev Løvenskiold, legen uten medisinsk utdanning og Kongens liksom-adjutant, etter at han flyttet tilbake til Orkanger rundt 1980.

Den gang, tidlig på 60-tallet, var Orkanger kjent for rollefiguren «Orkanger» i Stompa-filmene og - bøkene, og for å ha fostret epokens mest profilerte gentlemansforbryter.

Rolf Rein vokste opp på Øra, men reiste tidlig ut. Han var en ung mann med mange talenter. Først kunne ST fortelle begeistret at Orkangergutten hadde slått gjennom som kunstmaler i Sverige med oppdrag for det svenske kongehuset. Etter hvert kom sannheten for en dag.

Rein opererte som notorisk svindler både i Norge og utlandet. Usedvanlig veltalende, med et aristokratisk vesen og manerer som en britisk butler gjennomførte han de mest utrolige bedragerier. Rein opptrådte både som lege og sykepleier, men spesialiteten var å utgi seg for å representere den ypperste overklasse.

Godseier Løvenskiold, Rotschild, Morgenstierne og Kongens adjutant var blant rollene Rolf Rein spilte med største overbevisning. Forretninger leverte ut varer for store verdier  uten noen form for sikkerhet. De kondisjonerte fikk handle på kreditt.

Et varehus i Oslo lot seg sågar overtale til å gi Rein et eksklusivt isbjørnskinn som ikke var til salgs, men inngikk i utstillingen.

Rolf Rein utnyttet folks servilitet overfor autoriteter, spilte på respekten for eliten av rike og mektige. På sett og vis kledde han av det klassesamfunnet som fortsatt eksisterte under sosialdemokraten Einar Gerhardsen.

Rein førte seg som en adelig og kledte seg med stil. Vennlig og forfinet behersket han forfengelighetens marked og bedrageriets kunst.

Guiden: «Ett av høydepunktene, hvis du kan bruke det uttrykket, inntraff da Oslo forhørsrett skulle fengsle ham etter en bedrageriturné. I retten la Rolf Rein fram en erklæring fra en kjent stortingsrepresentant. Der het det at Rein nå var i ferd med å avlegge eksamener i både psykiatri og fysiologi, og at varetektsfengsling ville være svært uheldig for videre studier. Dommeren løslot Rolf Rein, som hadde skrevet erklæringen selv.»

Rein avsluttet etter hvert karrieren som bedrager, vendte hjem til Orkanger og flyttet inn i ei lita stue i Nygata. Han restaurerte antikviteter - enkelte angivelig med en historie fra kongelige slott – slo plener og malte hus. Det falt ham helt naturlig å omgås advokater og leger i Orkdal, og han levde en stillferdig tilværelse på Nerøra inntil han gikk bort tidlig på 2000-tallet

Guiden: «En av disse legene fikk en sentral rolle da en seriemorder satte Orkdal på kartet. Det er en annen historie, men også den har å gjøre med respekt for autoriteter.»

Les  mer i del 5 -  En herre over liv og død.

En klassisk Ork. Orkene gir navnet Orkland en dyster klang i enkelte miljøer.

Del 5 - En herre over liv og død

Guiden har fortalt om Thams, om en krigshistorie med vinnere og tapere, og om grendestriden forrige gang kommuner slo seg sammen. Folk sloss ikke bare om plassering av rådhuset, men også om aldersheimsplasser.

Orkdal sjuke- og aldersheim på Fannrem ble kraftig utbygd i 1976. Der begikk den nye bestyreren drap allerede før han holdt tale ved den offisielle åpningen. 

Arnfinn Nesset fortsatte å forgifte sengeliggende eldre i fire år før mistankene nådde politiet. Nesset-saken gjorde Orkdal, i dag Orkland, internasjonalt kjent på en lite fordelaktig måte.

Miss Clarkson: «Google-søk på Orkdal ga treff på flere nettsider om serial killers. Mann dømt for 22 drap in a nursing home. How could that happen?»

«Muligens nettopp fordi ingen kunne forestille seg at det var mulig», svarer guiden, og gir turisten et raskt gløtt inn i historien om Norges verste og minst sannsynlige seriemorder.

Arnfinn Nesset opptrådte som personlig kristen, var utdannet sykepleier, aktiv i Frelsesarmeen og ble betraktet av mange i bygda som personifiseringen av den barmhjertige samaritan.  Han satte sprøyter med alternativ medisin på kreftsyke som klamret seg til livet når leger avslo fordi alt håp var ute. Nesset sa ja til å hjelpe der andre sa nei.

Politietterforskningen i 1981 avdekket et av de mest bisarre dobbeltliv siden eventyret om dr. Jekyll og Mr. Hyde. Den milde Arnfinn Nesset hjalp pleietrengende mennesker det ene øyeblikket og begikk mord det neste. Han vekslet sømløst mellom diakoni og drap, underviste i førstehjelp en dag og satte giftsprøyter en annen, priset Herren men gjorde seg selv til herre over liv og død.

Ryktene svirret i flere år blant ansatte. Noen mente å ha sett sprøytestikk på eldre som døde uventet, andre skimtet et mønster av dødsfall i sporene etter Arnfinn Nessets bevegelser. Men hvem ville tro på at den respekterte lederen ved institusjonen tok livet av sine egne pasienter?

Så lekket det ut at Arnfinn Nesset hadde fått utlevert store mengder av giftstoffet Curacit ved apoteket på Orkanger. Curacit er like uegnet ved en aldersheim som håndgranater  i en barnehage, men Orkedalens Apotek ga likevel Nesset Curacit nok til å drepe over 200 mennesker.

Miss Clarkson: «Hvordan i alle dager kunne han få all den giften?»

Guiden: «Trolig på grunn av den samme respekten for autoriteter som Rolf Rein utnyttet som falsk greve eller Kongens adjutant. Tilsynslegen stolte blindt på den kristne sykehjemsbestyreren og skrev ut resepter in blanco. Nesset fylte inn det han trengte av preparater. Apotekeren stolte på doktoren, en nær bekjent, som hadde signert reseptene.»

Arnfinn Nesset tilsto 27 drap, trakk deretter tilståelsen, og ble dømt for 22. Politiet etterforsket over 60 dødsfall, noen også ved sjukehuset der Nesset i sin tid var ansatt som den første mannlige sykepleieren noensinne.

Miss Clarkson: «Men motivet? Why did he do it?»

Guiden: «Hvem vet? Aktor i rettssaken mente at hensikten kan ha vært å skaffe plass til nye pasienter fordi pårørende tryglet og maste. Kanskje er det så enkelt. Nesset så ut til å hige etter anerkjennelse, han virket forfengelig og opptatt av å gjøre folk til lags. Aktor antydet også at den berusende følelsen av makt kan ha spilt inn, men det ble jo spekulasjoner. Bygdedyret foretrakk selvsagt mer groteske forklaringer.»

Juryens leder leser kjennelsen i Frostating lagmannsrett i 1983; skyldig i 22 drap og ett drapsforsøk. Nesset får etterpå lovens strengeste straff på det tidspunktet; 21 års fengsel og 10 års sikring.

Og mens Orklands innbyggere hamstrer ekstremt billige sokker, telys og puslespill i det nye Biltema-varehuset på Laksøra, prater turisten og guiden videre om bygdedyret, om hvordan dette dyrets gift til alle tider har dyrket konformitet og fordømt alt som er annerledes, og hvordan det for eksempel bidro til at homofili ennå tidlig på 1980-tallet ble oppfattet som et storbyfenomen. De rene og ranke sto igjen på landet - mann mot mann i edel grendestrid.

Internasjonal presse oppdaget Orkdal på grunn av seriedrapene. Den gåtefulle kriminalsaken ledet svenske, danske, britiske og tyske journalister til det som nå heter Orkland. Ordfører Kåre Gjønnes, senere statsråd, og alle andre med hjerte for bygda pustet lettet ut da dommen kom på avstand, pressefolkene reiste hjem og interessen ebbet ut - bare avbrutt av noen oppsiktsvekkende krav om gravåpning fra Nessets nye advokat.

Kallenavnet Curacity gikk langsomt i glemmeboka.

Av og til havnet Orkdal, nå Orkland, riktignok i riksmediene igjen, som da ligningskontoret og alle selvangivelsene brant opp i kontorbrakkene ute på Beitøra. Ligningssjef Thor Arne Johnsen hadde gjort seg mektig upopulær i vide kretser gjennom en uforsonlig jakt på selv de minste og mest selvrettferdige skattesnytere. Johnsen gikk løs på en rotfestet kultur for svarte tjenester, bilagsfri handel og kreative skattefradrag.

Politiet mistenkte raskt at skattebrannen var påsatt. Lensmann Engen, som noen år tidligere håndterte Arnfinn Nesset, hanket inn et lokalt drikkelag som hadde vært påfallende nær et annet branntilløp like før. En etter en måtte karene forklare seg for sorenskriver John Egil Bergem i Orkdal forhørsrett, og en etter en nektet de all befatning med brannen inntil en tettbygd kar med nervene utenpå skjorta tilsto i detalj:

De hadde knust ruta og kastet en molotov-cocktail inn på ligningskontoret.

«Var det du som tente på?», spurte Bergem.

«Nei, de andre sa det ville være uforsvarlig. Jeg var for full, så jeg fikk bare se på», svarte den medskyldige.

Årene gikk. Sorenskriver Bergem i Orkdal herredsrett dømte alt fra den såkalte HIV-mannen til en Terje Tysland som hadde oppført seg dårlig overfor politiet på grillfesten i konas syforening, uten at noe av dette vakte interesse utenfor landets grenser.

Men så vendte internasjonal presse tilbake til Orkanger. Året var 2000 og stikkordet het tobakk.

En gang i fokus for verdenspressens interesse, heldigvis bare interessant for lokalavisa nå.

Del 6 - Og alt gikk opp i røyk

Guiden har fortalt en historie om helter og svikere, krig og grendestrid, forbrytelse og straff, og om en seriemorder som trakk verdenspressen til bygda. Og til slutt forsvinner alt i røyk.

«Vel, ikke helt bokstavelig», understreker omviseren i bunkeren under paviljongen på Bårdshaug, «men rett her borte, i dagens Orkland, pågikk en rettssak som vakte oppsikt langt ut over Norges grenser. Søksmålet hentet inspirasjon fra USA.»

Høsten år 2000: Et vindkast drysser gult bjørkelauv ut over plenene ved rådhuset når sorenskriver John Egil Bergem setter retten i et leid møterom ved Bårdshaug herregård. Det offisielle rettslokalet på Orkanger er for lite til å huse kobbelet av advokater og journalister. I en pause fanger VGs fotograf øyeblikket da to menn står og røyker på hver side av hjørnet ved kafebygningen:

Johan H. Andresen sr., kjent som tobakkskonge og milliardær på nikotin, tenner sin Blue Master-sigarett.

Robert Lund, døende av lungekreft, damper på en av sine siste Petterøes nr. 3 – produsert i generasjoner ved familien Andresens fabrikk.

«Jeg har vært en god kunde», fastslår Lund etter å ha regnet ut at tobakken hadde kostet ham en halv million kroner i tillegg til helsa. Verken cellegift eller stråling stopper kreften. Svulstene har nådd hjernen. Lund skal dø før sorenskriver Bergem rekker å avsi dom.

I USA raste en rekke søksmål mot tobakksindustrien på denne tida. Mektige konsern valgte å inngå milliardforlik med flere delstater som ville ha dekket kostnader tobakken hadde påført helsevesenet. Det verserte påstander om at produsentene manipulerte tobakksblandinger for å gjøre røykerne hekta så fort som mulig.

I Norge sa dødssyke Robert Lund ja til å trekke vår egen tobakksindustri for retten. Lund var fra Hemne, og dermed ble domstolen på Orkanger arena for rettsoppgjøret mot Tiedemanns Tobakksfabrikk. Temaet her var ikke milliardene, men ansvaret:

Har røykeren all skyld i helseskadene? Eller hviler det et juridisk og økonomisk ansvar hos den som lager og selger et lovlig men farlig produkt?

«Ja» på det siste fra sorenskriver Bergem kunne i ytterste fall velte skandinavisk tobakksindustri. Danskene hadde kjøpt norske Tiedemanns et par år tidligere, og nå klang det i danske gloser over alt på herregården. En seier til Lund ville utløse et skred av søksmål.

«Røykepause!», erklærte sorenskriver Bergem, som administrerte alt på egen hånd foran raden av dresser med norske og danske tobakksadvokater inni. De så den hengslete dommeren hekte av seg allværsjakken og sykkelhjelmen på en stumtjener før han smilende ønsket forsamlingen velkommen til dag to. Selvsikre jurister feiltolket den joviale stilen, tøyde etter hvert strikken vel langt - og med ett sto de skolerett foran en lokal dommer med bedre juridikum enn de aller fleste.

Etter første uke måtte retten flytte til et annet lokale. Sorenskriver Bergem syklet, så han fikk ikke med seg alle eskene med rettsdokumenter ut av herregården. Med tobakksadvokatene som vitner overlot dommeren til VG å transportere bevismaterialet.

«Vi er praktisk anlagt på bygda», sier guiden.

Miss Clarkson: «Men hvordan gikk saken? Hjemme i USA har tobakksindustrien betalt kjempeerstatninger.»

Guiden: «Robert Lund tapte. Både Bergem og høyere domstoler kom til samme resultat, veldig enkelt sagt:

Robert Lund var blitt avhengig av nikotin før folk flest visste hvor farlig det var å røyke. Han begynte på ei tid da selv flertallet av legene røykte, men på 1960-tallet fikk Robert Lund vite at røyking var farlig. Han kunne ha sluttet da, lenge før han fikk lungekreft. Lund innvendte at han prøvde å slutte tre ganger, men ga opp fordi han ble så syk av abstinenser.

Petterøes nr. 3 tok livet av Robert Lund.

Norsk rett mente likevel at det var mulig å kutte tobakken, og følgelig frivillig å fortsette. Mye kokte ned til et spørsmål om den frie vilje. Røykeren hadde det juridiske ansvaret selv, men moralsk ansvar er en annen sak, og rettsoppgjøret i Orkdal satte et kraftig søkelys på helsefaren ved røyking.»

Utenfor bunkeren er folk opptatt av at varehuset med Biltema-butikk på Laksøra har sokker til 39,90 og luer til bare 19,90 nå. Den bykjernen politiker Ulrik Olsen snakket om og ville bygge videre på allerede i 1963 (del 4) eksisterer ikke lenger.

«Under røykerettssaken i 2000 fikk enkelte av oss som gjerne vil det beste for Orkanger og Orkland noen aha-opplevelser», forteller guiden.

«En av de danske journalistene som bodde på hotellet og fulgte saken ville vite hva det kostet med taxi til Trondheim: – Jeg holder ikke ut her, sa han. - Jeg går og går nedover veien om kveldene, men finner ingenting.»

Miss Clarkson: «Er det så dødt da?»

Guiden: «Vi har flotte idrettsanlegg og turstier, men en bykjerne skal tilby noe også til den som bare vil ut å se folk og møte andre mennesker når kjøpesentrene har stengt. Dessuten er vi dårlige til å vise fram historien vår. Du husker vi snakket om Thams og Nerøra? Nerøra er kulturhistorie, der kunne vi ha tilbudt opplevelser, men kommunen prioriterte støyende tungtrafikk og havneutbygging inntil den gamle bebyggelsen. Miljøet tapte.»

Miss Clarkson: «Det gjør det vel alltid?»

Guiden: «Faktisk ikke. Nå har vi snakket om røyk, og røyk har stått på dagsorden i Orkdal, eh Orkland, før også. Vi var kjent for Thamshavnrøyken. Den lå som et teppe over bygda og stengte sola ute på godværsdager i årevis.  I 1969 ville smelteverket bygge en ekstra ovn og skaffe 50 arbeidsplasser til. Men 40 av 45  i kommunestyret sa nei til mer røyk selv om vi gikk glipp av arbeidsplassene. Ingen ovn uten røykrensing, var kravet.»

Miss Clarkson: «Hvorfor var det så stor enighet om det?»

Guiden: «Fordi røyken plaget absolutt alle. Både ørbygg og bønder protesterte. - Mer røyk kan koste oss flere framtidige arbeidsplasser enn det vi kan få ved å si ja til 50 nå, sa ordfører Ingrid Sandvik da NRK laget program om protestene mot røyken. Sandvik var framsynt, men vi har ikke lært. Det viste debatten om havneutbygging og diskusjonene om å spre handelen for noen år siden. Flertallet griper det som ligner raske gevinster framfor å bygge attraktivitet over tid. Støyen på Orkanger plager bare dem som bor nærmest, og da får ikke bomiljøet politisk flertall. «Flytt», eller «kjøp sov-i-ro», smeller det kontant på Facebook.»

Sov-i-ro, ja: Christian Thams startet denne historien og har sovet i snart 75 år nå. Emil Carlsen, som sto opp for natur og miljø før de fleste andre, gikk bort på 1970-tallet. Tobakks-Andresen døde i 2011, 11 år etter kunden Robert Lund, men tiden ruller videre og nede i bunkeren i 2022 mener miss Clarkson at skikkelsen ved den mugne veggen borte i tussmørket beveger seg igjen.»

«Har dere laget en Ork for å skremme oss?» spør turisten nølende.

«Nei», sier guiden. «Det finnes ingen orker i Orkland. Det der er ei dokke som forestiller bygdedyret. Vi erklærte det for dødt da kommunene slo seg sammen til Orkland, men det  lever visst fortsatt.»

Publisert 17.04.2017