Nyheten om drapet ved den demonterte Thamspaviljongen
rullet som en tidevannsbølge gjennom Orkanger. Ryktet passerte Bårdshaugbrua,
snodde seg rundt rundkjøringene, sildret inn i sideveiene, strøk forbi det
dystre Statens Hus, den nye sparebanken og Bankstua – det siste en gammel bygning som av ukjente årsaker var flyttet til sentrum.
Strandheim Brug-arbeidernes kulturhistoriske univers
på Nerøra forvitret mens romantikere ville verne hver eneste trekasse andre
steder på Orkanger.
«Nå mangler vi bare kopien av ei gammel stavkirke»,
raljerte motstanderne av Prosjekt Heimatt mens mordet på Arne Asphjell utløste
krisemøte ved Orkdal rådhus. Lensmann Haugan orienterte ordfører Oddbjørn Bang:
«Klokken 16 i går avsluttet Asphjell en omvisning ved den lagrede paviljongen. Ja, du var jo med selv, Bang. Klokken 16.50 varslet en
journalist om likfunnet. Journalisten sitter i avhør nå. Vi er interessert i
alt av observasjoner fra omvisningen i går.»
Haugan forlot rådhuset og kjørte til kontoret i sentrum
for å få resultatet av teknikernes undersøkelser. Fingeravtrykk på skaftet?
Fotavtrykk på golvet, eller på panelene dekorert med akantusranker og drager? Noe
tegn til de savnede ansiktene til 34 konger og dronninger? Spor av kamp? Hud
under Asphjells ne gler?
Ordfører Bang masserte neseroten med tommel og pekefinger.
Han så gårsdagens samling ved den lagrede paviljongen i reprise på sitt indre
lerret. Bang hadde dannet baktroppen ut av Coop-lokalet etter besøket. Idet han
kastet et blikk over skulderen la han merke til to skikkelser i
heftig disputt ved de laftede plankene. Den ene var Arne Asphjell, og den andre
var… Nei, det kunne neppe bety noe. Bang hadde jo ikke hørt ett ord, kun sett
konturer i øyekroken av høye skuldre og knyttede never. Det var ikke noe å
plage lensmannen med, hadde han tenkt under møtet med Haugan.
Men nå grep Oddbjørn Bang likevel telefonen for å si fra,
sånn for ordens skyld og i all fortrolighet.
I samme øyeblikk kom en inngående samtale. Ordføreren lyttet høflig til
taleflommen, sa «OK», la på og reiste seg.
Bang kastet et blikk ut vinduet mot frøyværingenes
spikertelt ved Orkla Camping, mot den nedlagte glattkjøringsbanen og mot
området hvor «Gullik» i sin tid regjerte med hard hånd over datidens
søppelfylling. «Gullik» jaget rotter og unger, møblerte varmebua si med funn fra fyllinga og førte dagbok med blyant på
veggene inntil noen sprengte bua med dynamitt. «Orkanger hadde byoriginaler lenge før stedet fikk bystatus», smilte Bang for seg selv. Ordføreren skimtet Laksøra
der Amfi-gruppen lokket med selve velsignelsen i form av Biltema og McDonalds, han
betraktet en blygrå himmel over Ålvasskammen og tunge skyer som slapp et
stille, loddrett regn ned i Orkla.
«Elva er evig, den kan vi stole på», tenkte Bang
filosofisk mens snøsmelting og nedbør lot vannmassene vokse og skyte fart i retning
Råbygda. Eller blir det Gjølme? Tanken slo ned i ham at denne navnestriden kanskje
aldri vil ta slutt. Han lurte også et lite sekund på hvor det skal skaffes
penger til lys og rasteplasser i Orklaparkens nedre del, og om Orkanger noen
gang kommer inn i Nasjonal Transportplan slik at Midt-Norges kontainerby får
veger tilpasset transport av nettopp kontainere. «Bagateller. Vi er bare korte gnist i den store
evigheten», sukket ordføreren og strammet slipset. «Stikker over til Herregården, sa
Bang da kan strenet forbi Trygve Karlsen på servicetorget. «Jeg er straks tilbake.» Så feil kan en ordfører ta.
Her kan du lese Dødens Paviljong i sammenheng. Del 4 kommer lørdag
Publisert 25.03.2016 | 
