Politikerne i Orkdal, Meldal, Agdenes og Snillfjord har
skrevet historie, intet mindre. Paradoksene er interessante. Motstanderne
av å slå kommunene sammen advarte mot sentralisering. Utfordringen kan bli den
motsatte, nemlig et tilbakeslag for sentrumsutvikling. Hva vil skje med Orkanger?
Å spørre om det, er selvsagt
som å banne i kirka. Litt bannskap er imidlertid på sin plass.
Først det partipolitiske paradokset:
Orkladal kommune (et unødvendig tungt navn) blir selve skrytehistorien til kommunalminister
Jan Tore Sanner. Bare Sunnfjord kan matche Orkladal som suksess for Sanners
reform i Norge. Reformen er drevet fram av Sanner og Høyre. Den lykkes i en
region der Høyre knapt eksisterer som politisk kraft.
Demokratiparadokset:
Regionen vår har utviklet en uoversiktlig mengde interkommunale samarbeid. Det
skyldes at flere kommuner er for små til å løse viktige oppgaver som for
eksempel barnevern alene. Interkommunale samarbeid er ressurskrevende, men
framfor alt flytter de makt fra politikk til byråkrati. Motstanden mot
sammenslåing bygger på frykten for mindre politisk innflytelse – jevnfør STs
problematisering av hvor få politikere dagens Snillfjord og Agdenes vil få i et
nytt kommunestyre. Men i praksis kan makt bli overført til de folkevalgte.
Det strategiske paradokset:
Advarslene mot fusjon har naturlig nok kretset rundt frykten for sentralisering, og her kommer den lite
taktiske bannskapen. Det har tatt mer enn ti år å overbevise et politisk
flertall i Orkdal om at et sterkt sentrum i Orkanger er det beste tiltaket for å
styrke grendene. Vi slåss ikke innbyrdes, vi konkurrerer med Trondheim og andre
storbyregioner om statens penger, tilflytting og kompetent arbeidskraft som kan
styrke eget næringsliv.
Da Orkdal kommunestyre sa nei til en ny handelspark på
Laksøra i håp om å skape et kompakt og attraktivt sentrum, kom det protester
fra Snillfjord og Meldal. For folk som uansett må kjøre to-tre mil er det selvsagt
likegyldig hvor Biltema ligger på Orkanger. Nabokommunene i Orkdalsregionen nektet å støtte verbalt en søknad fra Orkal til fylket om penger til å markedsføre Orkanger.
Orkanger sentrum
Nettopp her kan – paradoksalt nok – den største utfordringen
ved kommunesammenslåingen ligge: Vi rykker tilbake til start i arbeidet for å
skape en bykjerne som er så attraktiv at den gir Trondheim og Tiller
konkurranse på sikt, og fremmer tiltlytting.
Fornuft og følelser
Motstanden mot å slå sammen kommuner er i stor grad bygd på følelser knyttet
til redsel for tap av identitet. Enkelt sagt har politiske ledere et valg ved
hver eneste beslutning; å spille på følelser eller på fornuft.
Fornuften tilsier at kommuner i Orkdalsregionen står sammen
for å gi egne innbyggere bedre tjenester og for å sikre vår del av Norge en
rettmessig del av statskassen. Vi har større påvirkningskraft sammen enn hver
for oss. Helt konkret gjelder det blant annet penger til å bygge veier.
Større muliget for bedre veier?
Konkurransen er hard. Vi blir en utkant i det nye Trøndelag
fylke. Mye politisk makt samles i aksen Trondheim-Steinkjer. I et slikt
perspektiv blir det lite interessant hva slags modell vi velger for
eiendomsskatt og hvilket parti ordføreren kommer fra i 2020.
Bang og Hilstad
Men der har vi et luksusproblem: Både Oddbjørn Bang
(Sp/Orkdal) og Are Hilstad (Ap/Meldal) er i stand til å se ut over egne kommunegrenser,
og til å se lenger fram enn til neste valg. Det gjelder særlig Are Hilstad. Bang
representerer et parti som er kritisk til fusjoner og en kommune som uansett
vil klare seg bra alene. Hilstad kunne ha frontet en selvstendighetslinje, men
valgte en åpen tilnærming.
Uten Meldal ville Orkladal blitt en flopp. Nå kan de
eksisterende kommunene bygge en slagkraftig region sammen.
Hans Kringstad
PS:
For dem som evt. måtte føle seg provosert av Orkanger. og sentrumfokus: Dette er et nettsted drevet av
Orkanger Vel. Vårt perspektiv er Orkanger, men det betyr ingen
nedvurdering av andre. Sikker kunnskap viser at attraktive regionsentre er et
av de beste tiltak for å styrke omlandet.
Publisert 02.07.2016 | 
